Lykke er…

…

Å få en nydelig bukett markblomster plukket av datteren din, som bestevenninnen hennes kommer med fordi hun har glemt de igjen hos henne.

De kom akkurat i tide…

Til å erstatte den pjuskete påskepynten…

Venner for livet

Her om dagen var Storesøster med på sin første slåsskamp.
Eller, hun var på en måte delvis grunn til at slåssingen oppstod.
Det hele startet visst med noe egling mellom hun og en gutt i nabolaget her, han ville ha noe hun drev med, men det ville hun ikke gi fra seg uten videre.
Da begynte den gutten å bli ufin i munnen, og slå Storesøster i hodet med noen isklumper.
Storesøster var ute og lekte med en kamerat av seg, og dette var ikke noe han ville finne seg i å se på.
Han begynte da å denge løs på denne andre gutten, og de slo på hverandre.
Dette ble oppdaget av moren til Storesøsters kamerat, så de ble snakket til, og huket inn.
Hun fortalte også sin sønn at dette ikke er akseptert, men da fikk hun til svar at han ikke ville gi seg med å slå, så han måtte bare.
Til Storesøster hadde han sakt at alltid vil forsvare henne hvis hun trenger det.

Ikke at jeg for å oppfordre til vold, men dette syns jeg var en heroisk innsats av denne gutten, og jeg har fått nok et bevis på at det vennskapsbåndet disse to har knytt i det siste er sterkt.
De tilbringer mye tid sammen, og trives utrolig godt i hverandres selskap.
Det er så godt å se at mine barn har venner som gjør de godt.
Venner man går i ilden for, som er der for deg når du trenger det som mest.
Gode vennskap vokser ikke på trær, derfor er det så viktig å ta vare på dem.
Pleie og styrke de.
At de andre ungene på skolen kaller de kjærester, bryr de seg ingenting om.
For de er ikke det, de er bare gode venner.

Luke nummer 9- Pepperkakebaking

Vår adventskalender har på en måte blitt hele nabolagets adventskalender.

På torsdag hadde vi bestemt å ha pepperkakebaking.
Vi hadde invitert med oss noen naboer på dette, og gledet oss masse.
Storesøster skulle ta følge med naboene hjem fra skolen, og jeg skulle hente Lillesøster og hennes venninne i barnehagen.
Da Mannen leverte snuppa i barnehagen kom to av venninnene løpende og fortalte om pepperkakebakingen, og venninne 2 hadde fått for seg at også hun skulle være med på dette.
Joda, moren ble ringt etter, og sånn ble det.
Enda noen naboer og en kusine ble invitert med på laget, så plutselig var det 9 barn og 5 voksne med på pepperkakebaking.
Det var en utrolig koselig dag.
Mannen og en av naboene gikk på butikken og kjøpte pølser til en hel armè, så alle ble gode og mette.

Det ble stekt flere brett med pepperkaker, og alle ungene fikk delta like mye.
Flere av aktivitetene våre har involvert naboene våre, og vi koser oss like mye alle sammen.

Nok en vellykket gjennomført kalenderaktivitet som ikke bare gleder våre barn, men også nabolagets små og store.
Jeg elsker virkelig adventstiden, familien min og naboene mine!

Lykken er å ha en bestevenn

Lillesøster har en bestevenn.
En skikkelig bestevenn som mange misunner henne.
Til tross for sine 5 korte år på jorden, har dette vennskapet utviklet seg til å bli skikkelig solid.
Og ekte!
De står ved hverandres side i tykt og tynt, og jeg er sikker på at jentene kunne ha gått i graven for hverandre.
De hører sammen, og timene uten den andre er lange.
De er så glad i hverandre som jeg nesten ikke trodde var mulig.

Lykken er å ha en bestevenn.
En bestevenn man nesten kan se inn i stuen til fra kjøkkenvinduet.
En bestevenn som alltid er tilstede.
En bestevenn man kan låne prinsessekjoler av.
En bestevenn man kan komme hjem til å få brødskive med sjokoladepålegg på.
En bestevenn man kan gjemme seg i skapet med.
En bestevenn som gjør en glad.
En bestevenn som kommer på uanmeldt besøk, og blir nesten helt til leggetid.
En bestevenn man kan dele gleder og sorger med.

Jeg blir varm om hjertet av de to, og jeg er glad for at Lillesøster og denne bestevennen fant hverandre.
Jeg er glad for å få lov til å ta henne inn i varmen, bli kjent med henne, og behandle henne som en del av familien.
Jeg er også glad for å ha fått lov til å bli kjent med mammaen og søsknene hennes, or de er en utrolig herlig familie.

Hund- en venn for livet!

Menneskets beste venn sier de.
At hunden er.
Skaffer du deg hun, får du ikke bare et kjeledyr, men også en god venn.
Her stemmer det så utrolig godt!
Men her er Hund mammas gutt da.
En skikkelig mammadalt.
Der mor er, er Hund.
Om mor går fra stua til kjøkkenet, følger Hund lydløst etter, og deiser ned på gulvet bak mor.
Så når mor snur seg, snubler hun nesten i Hund.

Når mor har vært borte en stund, da spesielt på jobb, er det en utrolig lykkelig Hund som kommer mor stormende i møte!
Han begynner å pipe og gråte allerede når mor er ved postkassene.
Han løper fram og tilbake, bykser rundt mellom stue og gang, og overfaller mor med gledeshyl, hopp og kos idet hun kommer inn døra.
En hilsen som kan bli noe slitsom i lengden.
Men igjen, han da mammas lille gutt, og kommer sikkert alltid til å være det.

En god turkamarat er det også.
Hund elsker å være ute, spesielt i skogen, da koser han seg fælt.
Løper fram og tilbake på stien, inn i skogen og tilbake igjen.
Alle bekker, dammer og tjern må testes ut, og halen veiver rundt og rundt på høykant mens han holder på.
Hund stråler virkelig lykke når vi er på tur.

En ordentlig kosegutt er han også.
Tror nok han er mindre enn han er, for favorittplassen er på fanget til mor.
Eventuelt i nærheten av mor.
Funker ikke det, er alltids far sin plass dugbar også, sammen med Katt.
Da må far finne seg en ny plass.

Vakthund er han også.
En god vokter for flokken sin.
Det kan ikke gå folk på plassen eller i trappa her uten at han sier ifra.
Knurrer helt til lyden er borte eller folk har kommet inn.
Da er det bra.
Han er ikke sint, bare varsler at det kommer folk.

Skaffer man seg en hund, eller katt for den saks skyld, så får man seg en venn for livet.
En som liker deg for den du er, som ikke setter krav til deg du ikke kan innfri.
En trofast venn.
En venn som elsker deg ubetingelsesløst.

Blogget fra min elskede Xperia mini pro

Jeg vil ha kaninen min!

En gammen venn.
Som har vært med deg i tykt og tynt.
Overnattinger hos mormor og ha-med-seg-dager i barnehager.
Hopping på trampoline og lek i sandkassa.
En venn som har tørket snørr og tårer, delt både gleder og sorger.
En lojal venn.
Som ikke holder utenfor.
Som ikke dømmer.
Som elsker deg betingelsesløst.
En venn som dette er god å ha når livet er grusomt og urettferdig.
Når natten faller på og puta kaller.
En følgesvenn.
En trygghet.
En sliten kosekanin.
En venn for livet!

Minner fra barndommen

I dag har forelesningene dreid seg om minner og erindring, og en av foreleserne snakket om hvordan kvinnene har forandret seg gjennom generasjonene.
Hva var viktig da min generasjons beste- og oldemødre var små kontra min mor og meg.
Og hva husker man fra da man var liten.
Hvilke verdier var viktige da, og hvilke verdier er viktige nå?

Jeg funderte litt på dette, og tenkte på hva mine barn vil trekke frem som spesielle minner fra sin barndom.
Hvilke verdier mener de at vi har ført videre til de, som de også mener er viktige?

Vil de minnes pappas sykehusopphold, og alt rundt sykdom og problemene oss i mellom?
Eller vil ikke det være et utpreget negativt minne som vil feste seg?
Vil de huske krangler som omhandler legging, lekser, mat og greing av hår?
Jeg vet hva jeg vil at de skal huske.
Jeg vil at de skal huske på den varmen og kjærligheten vi har i hjemmet vårt.
Kanskje det ikke er like ryddig bestandig, men det er et sted folk føler seg hjemme.
Venner og naboer kan komme og gå som de vil omtrent.
Unger er på besøk støtt, de føler seg trygge hos oss.
Foreldrene føler seg trygge når deres barn er hos oss.

Vil de huske turene ut i skogen?
Med venner, familie og pølser?

Vil de trekke fram hvor mye tid mamma brukte på kjøkkenet til å lage ikke bare mat, men også kaker, kjeks og gjærbakst til alle mulige anledninger?
Vil de huske at vafler var en favoritt, og at enkelte familiemedlemmer slukte mer vafler enn andre?

Vil de minnes alle timene de har lekt rundt i nabolaget?
Alle vennene de hadde der de bodde?
Alle husene de kunne komme på besøk til, tigge seg en is, få leke litt inne for så å bli jaget ut igjen?

Vil de huske stundene med høytlesninger under pleddet?
Hva med favorittfilmen og en skål potetgull eller popcorn?
Vil de huske at yndlingen var Knerten, Snøhvit og syv dvergene, Horton eller Alice i eventyrland?

Vil de huske kjærligheten som bodde i huset, i vennene, i naboene?
Vil de huske samholdet både voksne og barn hadde?

Hva vil de trekke fram?
Hvordan vil de huske son mor?
Hvordan vil de huske sin far?
Vil de minnes en lykkelig barndom?

*Tre ord på snei, forglemmeiei*