Chris Medina- What are words: En skikkelig tankevekker

Jeg ser ikke på meg selv som en veldig lettrørt person.
Jeg er ikke den som sitter og sipper av filmer eller sanger.
Nå, derimot.
Jeg gråter fortsatt ikke, men jeg kjenner jeg får en vond klump i magen når jeg hører denne sangen:

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I’ll be there
Anytime you whisper my name, you’ll see
How every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times
Then they don’t
When it’s love
Yeah, you say them out loud
Those words, They never go away
They live on, even when we’re gone

And I know an angel was sent just for me
And I know I’m meant to be where I am
And I’m gonna be
Standing right beside her tonight

And I’m gonna be by your side
I would never leave when she needs me most

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times
Then they don’t
When it’s love
Yeah, you say them out loud
Those words, They never go away
They live on, even when we’re gone

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I’ll be there
And I’m gonna be here forever more
Every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

I’m forever keeping my angel close

Det gjør noe med meg når jeg hører Chris Medina synge “What are words”.
Teksten og historien hans rører ved meg.
Det får meg til å tenke på hva jeg selv har vært igjennom, selv om situasjonene ikke kan sammenlignes forøvrig.

Jeg tenker på hva det faktisk ligger i de ordene man lover hverandre.
Og hvor lite som skal til før de ordene plutselig ikke betyr noe lengre.
En bilulykke med påfølgende hjerneskade, en alvorlig psykiatrisk lidelse, en mørk hemmelighet, personlig krise, andre skader eller ulykker.
Er det ikke nettopp i disse stunder man trenger den man elsker?
En som elsker deg igjen?
Elsker deg for den du er, ikke for den du har, skulle eller burde vært?
Betyr ikke lovnadene noe?
“Lover du å være hos han/henne i gode og onde dager, til døden skiller dere ad?”.
Jeg kan ikke si jeg er en troende person, men jeg lovet heller ikke dette til noen gud, men til min mann.
Å elske og ære han, være trofast mot han til døden skiller oss.
Er det virkelig så lett å bare trekke tilbake ordene?

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times

Det gjelder i gode tider, men så fort de dårlige kommer, da stikker jeg.
Takler ikke å møte utfordringene, så da er det lettere å la den du elsker møte de alene.
Det fungerer faktisk ikke sånn.

Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

Du forlater ikke en person når vedkommende trenger deg som mest.
Har du ikke tenkt på å stikke før, hvorfor gjøre det da?

Jeg kjenner en klump i magen når jeg hører denne sangen.
Jeg tenker på vår historie.
Mannen sa jeg kunne gå da han ble innlagt på psykiatrisk første gangen, med det var aldri aktuelt.
Jeg har alltid ment de ordene jeg lovet da vi giftet oss.
Jeg akter å stå ved min manns side i tykt og tynt.
Elske og ære i gode og onde dager.
Man må bare ta et valg og stå ved det, brette opp ermene og kaste seg ut i stormen.

Jeg liker ikke denne sangen kun fordi den er fin, men fordi den har fått en personlig betydning for meg.
Den minner meg om en ting Mannen så fint sa en gang etter vi hadde flyttet sammen igjen etter bruddet:

Den som gir seg er en dritt!

Til høsten blir det bedre tider…

Jeg gleder meg til høsten.
Dagene går litt trådt for tiden.
Hodet er fullt av eksamen uten at jeg får gjort noe med den, og med kun en uke igjen til innlevering begynner jeg å få litt hastverk.
Videre studier er også en tanke som opptar mye plass om dagen.
Kommer jeg inn?
Kommer jeg ikke inn?
Hva skjer videre om jeg ikke kommer inn?
Jobben tar opp ekstremt mye plass, både i hodet og magen.
Det er dårlig stemning og masse spenninger, og det sitter godt i veggene.

Folk er i dårlig humør og sitter inne med mye frustrasjoner.
Det har vært flere runder hvor fungerende leder har kalt inn personalet til møter med øverste leder, hvorpå fungerende leder har måtte legge seg flat i etterkant.
Det er mye misnøye og om for tiden er det fullstendig mangel på god personalpolitikk.

Jeg har ikke hatt noen direkte konflikter med fungerende leder, men jeg kjenner jeg blir frustrert på vegne av mine kolleger.
Det er en klump som har satt seg i magen, og den vil ikke slippe taket.
Kveldsvaktene er de beste for tiden, men det avhenger at det er de gode, gamle på jobb.

Det er litt tidlig å glede seg til høsten allerede i mai syns jeg, men til høsten kommer alt til å bli så mye bedre.
Om noen dager kommer ny leder på plass, og etter en innkjøring i løpet av sommerferien håper jeg ting blir bedre.
I beste fall kommer jeg inn på studier, og slipper å forholde meg til den arbeidsplassen annet enn i helgene mine.
Til høsten er det en ny tid, i alle fulle fall.
Til høsten…

Å stå alene som pårørende

Å være pårørende er egentlig ganske ensomt, i hvertfall å være pårørende til en med psykiske lidelser.
Mye av det kommer nok av at det fortsatt er ganske tabubelagt å ha en psykisk lidelse, og da også å være pårørende innenfor denne gruppen.
I løper av hverdagen har alle mennesker svingninger i humøret, man veksler litt mellom glad, lei seg, sint, rastløs osv.
Når man har en bipolar lidelse vil disse svingningene være oftere, kraftigere.
Det kan være litt slitsomt for de rundt, å vite hvordan man skal forholde seg til vedkommende til en hver tid.
Det blir jo enklere når man lever sammen med personen.
Enklere i den forstand at man kjenner vedkommende bedre, og vet hva vedkommende takler å høre i de ulike fasene.
Jeg er i hovedsak imot medikamenter for den minste lille ting, for medikamenter fjerner ikke problemet, det bare døyver smerten.
Der og da.
Men jeg har jo forstått nytten av det i denne situasjonen.
Svingningene er fortsatt tilstede, det er de, men de er ikke like tydelige og kritiske som de en gang var.
Det er bare å se på dato for siste innleggelse, så ser man jo drastiske endringer på tiden før og etter medisiner.
Riktige medisiner!
Medisiner vil jo som sakt døyve symptomer og ta de verste toppene og nedturene, men svingningene vil alltid være der.
I større eller mindre grad.
De må fortsatt takles, både av den syke selv og av de rundt.
Som pårørende må man være flink til å lese.
Lese den syke, lese situasjoner, stemninger, følelser.
Når skal man gripe inn?
Når skal man lene seg tilbake å se på at vedkommende løser ting selv?
Når skal man pushe?
Når skal man holde igjen?
Man står så alene som pårørende…
Ingen forteller deg hva du skal gjøre når.
Det finnes ingen fasit på hvordan ting gjøres, for alle er så forskjellige.
Det finnes like mange opplevelser av en diagnose som mennesker som har den.
Ingen takler ting likt, og ingen har samme opplevelse av sykdom.
Pårørende er også forskjellig.
Forskjellige på hvordan de takler ting, hvordan de kommer seg gjennom hverdagen.
Det viktigste er nok å vise at en bryr seg.
Vise at du er tilstede, uansett.
Trikset er å ikke glemme seg selv…

Når jeg blir stor vil jeg bli…

Dette er et utrolig vanskelig tema altså, og jeg har veldig dårlig med svar.
Eller, jeg vet jo innenfor hvilket felt jeg ønsker å jobbe, for det er jo pleie og omsorg, men stort mer enn det vet jeg ikke…
Selv om jeg ikke har jobbet lenge innen yrket syns jeg at jeg har fått med meg utrolig mye på den tiden.
Jeg har hatt ulike kurser innen demensomsorg, som jo er feltet mitt, og nå denne videreutdanningen som jeg snart er ferdig med.
I tillegg har jeg jo kurser innen det å være veileder, og neste runde med kursing der starter allerede til mandagen igjen.

Jeg har jo kommet fram til at jeg ønsker en sykepleierutdannelse.
Eller, jeg har visst det lenge, men har i samråd med Mannen bestemt at det er riktig å gjøre dette nå.
Som sykepleier framfor hjelpepleier kommer jeg jo til å få mye større muligheter til å utfolde meg, både i forhold til dette med arbeidsmuligheter og også mulighetene for videreutdannelser.
Jeg jobber som sakt innen demensomsorgen nå, og dette er et tema jeg syns er utfordrende, spennende og ikke minst nødvendig!
Disse to årene med studier har gitt meg enda større kunnskaper om både ulike demensdiagnoser og ikke minst behandlingsmetoder.
Dette gjør jo at jeg på mange måter selvfølgelig kunne tenke meg å fortsette innen demensomsorgen, men kanskje ikke inne på institusjon.
Et demensteam er noe som høres veldig forlokkende ut.
Reise hjem til folk og kartlegge, utrede og følge opp hjemmeboende personer med demens.
Utrolig spennende!

Sykehus er jo noe som også høres spennende ut, og egentlig ganske smart rett etter en sykepleieutdanning for da har man hele tiden mulighet til å opprettholde og videreutvikle kunnskapene man har lært på skole og i praksis.
Mye forskjellige avdelinger, og mange spennende felt å jobbe med.

Jeg kunne også tenke meg å bli helsesøster.
Jobbe med barn og unge høres veldig spennende ut, og der har du jo hele spekteret fra 0- 18 år.

Etter at jeg nå har hatt ansvaret for denne lærlingen på avdelingen, og nå kommer til å få inn en til fra uken av, kjenner jeg litt på hvordan det med veileding og opplæring er.
I den forbindelse har jeg også sett på etterutdanninger som går nettopp på dette med veileding og opplæring i bedrift, så noe med faglig ansvar i en sykehjemsavdeling eller noe er jo også noe som høres interessant ut.

Som sakt er mulighetene som sykepleier mange, og hva jeg vil gjøre videre er ingen avgjørelse jeg er nødt til å ta akkurat i dag.
Eller i morgen for den saks skyld.
Nå skal jeg først krysse fingrene for at jeg kommer inn på sykepleiestudiene, så får jeg ta ting deretter.
Jeg kommer jo til å ha flere praksisperioder hvor jeg får enda flere smakebiter på hvor jeg har mulighet til å jobbe.
Det er heller ingenting i veien for at man etterhvert kan ta flere enn en videreutdanning heller.
Det er bare interessen og motivasjonen som setter grenser (og litt økonomi da, men man får som regel gjennomført noe man virkelig er oppsatt på å klare).

Er livet urettferdig?

Livet er urettferdig, det er et tanke jeg har hatt i hodet mer enn en gang de siste årene.
Hvorfor meg?
Hvorfor oss?
Og det gjelder ikke bare meg og min familie, jeg kjenner mange som liksom har “fått alt”.
Hvorfor de?

Jeg pratet litt med en kollega av meg om dette her en kveld.
Er livet urettferdig?
Ja, noen ganger kan det virke sånn.
Nettopp fordi noen ser ut til å få alt som heter tragedier og elendighet.
Andre bare seiler gjennom livet uten å møte motgang.
Min kollega har også vært gjennom sitt, og der er det stadig mer motgang på trappene.
Men vi kom fram til det at på en bissar måte er vi heldigere enn disse som lever inne i en rosa liten sky.
Vi kan å takle motgang.
Vi har ridd av noen stormer før.
Vi er mer rustet når neste orkan herjer.
Vi får masse erfaringer.
Vi blir styrket som mennesker.
Disse som lever i en liten rosa sky kan gå på en virkelig stor smell den dagen de møter litt motgang av større eller mindre grad, men vi har vært der før.
Vi kan fortsatt stå oppreist vi, når stormen har lakt seg og det er på tide å samle kaoset.
Vi tar med oss erfaringene og drar nytte av de neste gang vi har behov for det.
Vi kan veilede og hjelpe andre i samme situasjon- være en støtte.

Jeg synes egentlig at utsagnet “man får ikke mer enn man kan takle” er ganske treffende.
Selv om det ikke virker sånn der og da, så stemmer det jo.
Eller så kan man snu om på det litt.
Man lærer seg å takle det man får.
Det er det som er styrken bak en hverdag til tider fylt med motgang og utfordringer.
Og det er nettopp på grunn av alle disse tingene jeg har nevt at jeg kanskje mener at livert ikke er urettferdig likevel.
Jeg kan velge å “legge meg ned for å dø”.
Jeg kan velge å gi opp.
Jeg kan velge å la være å bry meg.
Men jeg velger å bry meg.
Jeg velger å dra nytte av erfaringene mine.
Jeg velger å la dette gjøre mg til et sterkere menneske.
Jeg velger å løfte hodet å se framover.
Jeg velger å kose meg med livet og de menneskene rundt meg jeg elsker og er glad i.
Livet er ikke urettferdig, men livet kan være en utfordring.
En utfordrig jeg har valgt å ta!

Å tilgi, og å glemme

Vil det å tilgi automatisk bety det samme som å glemme?
Mange sier at om skal kunne tilgi f.eks et sidesprang fra partneren, så må man også kunne klare å glemme det, for hvis man ikke glemmer det, har man heller ikke tilgitt.
Jeg er uenig i det.
I løpet av våre runder med opp- og nedturer i sykdom og forhold, har det skjedd mye som har vært ganske hardt og fordøye.
Rundt det momanget hvor vi separerte oss i fjor sommer skjedde det også ganske mye som førte til både tårer og vonde følelser.
Selv om dette nå er tilgitt fra min side og det ikke lengere ofres tårer på dette, kjenner jeg fortsatt en klump i magen når jeg tenker på det.
Det er ikke sånn at jeg kontast går og tenker på det, og nager på det som har skjedd, for jeg har jo tilgitt.
Jeg har kommer videre i livet, i ektesapet.
Vi har startet på nytt med blanke ark.
Men likevel kan ikke hjelpe å kjenne vonde følelser innimellom.
Følelsen av å ikke være tilstrekkelig, ikke flink nok, ikke fin nok, ikke bra nok rett og slett.
Tankene vandrer på ting somk skjedde, ting som ble gjort og sakt.
Og igjen kjenner jeg klumpen i magen, som om det var i går.

Jeg mener at så lenge man ikke murer seg inne med disse tankene, disse følelsene, så er det på en måte greit.
Hadde jeg ikke kunne det, ville jeg tatt det som en fortrengelse av disse følelsene, og det er jo ikke bra.
Da kan de komme fram igjen senere, enda sterkere, enda mer ødelggende.
Så lenge man har akseptert at ting har skjedd, den andre parten angrer, og man har skværet opp, så vil jeg fortsatt si at man har tilgitt, selv om man ikke har glemt.
Skal man kunne fortsette et samliv etter et svik, et hvilket som helst svik, må man kunne tilgi, hvis ikke vil det ikke fungere.
Man må også være åpne og ærlige om at disse følelsene fortsatt kan komme, og sammen må man jobbe seg gjennom de.
Spill på lag med hverandre, elsk hverandre.