Lykke er…

…

Å få en nydelig bukett markblomster plukket av datteren din, som bestevenninnen hennes kommer med fordi hun har glemt de igjen hos henne.

De kom akkurat i tide…

Til å erstatte den pjuskete påskepynten…

Venner for livet

Her om dagen var Storesøster med på sin første slåsskamp.
Eller, hun var på en måte delvis grunn til at slåssingen oppstod.
Det hele startet visst med noe egling mellom hun og en gutt i nabolaget her, han ville ha noe hun drev med, men det ville hun ikke gi fra seg uten videre.
Da begynte den gutten å bli ufin i munnen, og slå Storesøster i hodet med noen isklumper.
Storesøster var ute og lekte med en kamerat av seg, og dette var ikke noe han ville finne seg i å se på.
Han begynte da å denge løs på denne andre gutten, og de slo på hverandre.
Dette ble oppdaget av moren til Storesøsters kamerat, så de ble snakket til, og huket inn.
Hun fortalte også sin sønn at dette ikke er akseptert, men da fikk hun til svar at han ikke ville gi seg med å slå, så han måtte bare.
Til Storesøster hadde han sakt at alltid vil forsvare henne hvis hun trenger det.

Ikke at jeg for å oppfordre til vold, men dette syns jeg var en heroisk innsats av denne gutten, og jeg har fått nok et bevis på at det vennskapsbåndet disse to har knytt i det siste er sterkt.
De tilbringer mye tid sammen, og trives utrolig godt i hverandres selskap.
Det er så godt å se at mine barn har venner som gjør de godt.
Venner man går i ilden for, som er der for deg når du trenger det som mest.
Gode vennskap vokser ikke på trær, derfor er det så viktig å ta vare på dem.
Pleie og styrke de.
At de andre ungene på skolen kaller de kjærester, bryr de seg ingenting om.
For de er ikke det, de er bare gode venner.

Telefon fra helsesøster

I dag er den store sykedagen her i huset, både jeg og jentene er syke i dag.
Da jeg holder på med frokosten til mine håpefulle, ringer plutselig mobilen min.
Det er et nummer jeg ikke kjenner igjen, men jeg ser at det er kommunalt.

Jeg svarer, og får beskjed om at det er skolehelsesøster i andre enden.
Hun spør om hvordan det går med Storesøster på skolen, hun hadde visst en gjennomgang av “sine” barn nå.
Jeg klarer å stotre fram at det går fint med henne, litt usikker på hvor hun vil hen.
Da sier hun at hun har tenkt på Storesøster etter en kontroll vi hadde før hun begynte på skolen for to år siden, for da tok vi opp temaet om å ha en syk pappa.
Vi ønsket litt tips og råd om hvordan vi skulle håndtere det i forhold til barna.
Hvordan vi kunne fortelle hva som var “galt” med pappa, hvor mye vi skulle si og hvordan vi skulle legge det fram.
Hun hadde visst tenkt en del på dette, og hadde planer om å ringe oss igjen.
Siden hun ikke hadde hørt noe mer fra oss antok hun at det gikk bra med oss, og vi måte bare ta kontakt igjen om det skulle være noe.

Jeg stod nå der med havregrøtkjelen og en masete Lillesøster hengende rund beina og var litt satt ut etter samtalen.
Det virket ikke helt om hun selv visste hvor hun ville med samtalen, men det var da koselig at hun fortsatt tenkte på oss.
Tror jeg… =)

Drastiske tiltak

I dag har jeg gjort noe jeg har truet med en stund.
Jeg har puttet alle lekene til jentene i 2 svarte søplesekker og 5 bæreposer, for nå har jeg mast og mast, bedt og kjeftet om at jentene skal rydde på rommet sitt.
Som dere sikkert skjønner, så har de altså ikke ryddet.

Det var noe fortvilelse da Mor dro fram søplesekken og puttet lekene oppi.
Både Lillesøster og Storesøster panikkryddet det de ikke ville at jeg skulle kaste, før de omsider gav opp.
Da Mor fikk en telefon, kastet de seg over rommet igjen, og hjalp til med den siste biten.

Da rommet ar ferdig ryddet/kastet, satte vi oss ned i sofaen og snakket om hva som nettopp hadde skjedd.
Hvorfor jeg hadde kastet lekene deres, og jeg gav de en sjanse til å vinne tilbake lekene sine igjen.
Første betingelse er at de klarer å holde rommet ryddig med de gjenværende lekene sine.
Andre betingelse er at de renser ørene sine og begynner å høre litt mer.
De er eksperter på å lukke ørene og heller krangle enn å gjøre det de blir bedt om.
Jeg sa til de at hvis de bare gjør ting med en gang, så blir de fortere ferdig, og vi slipper all kranglingen.
For det syns ikke jeg og Pappa er noe morsomt.

De var helt med på samtalen, og forstod alvoret i det vi snakket om.
Da jeg tok opp eksemplet om at når jeg ber de om å henge opp tøyet sitt i yttergangen, så gjør det med en gang, i steden for å vente, så løp Lillesøster avgårde og hang opp yttertøyet sitt med en gang.

Jeg er så møkklei av å gå rundt å rydde opp etter alle andre, så møkklei av å være den eneste som gjør en innsats for å holde det i ordnen her!
Så nå gjenstår det bare å ta samme samtale med Mannen da, men jeg lurer på hva jeg skal kaste for å få oppmerksomheten der i gården… =P

SFO? Eller ikke?

Jeg og mannen har en diskusjon på gang om dagen, en diskusjon om Storesøster, SFO og ansvar.
En diskusjon som vi er veldig uenige i, og som da resulterer i at foreløpig er det mannen som leder…
Dikusjonen går ut på følgende: Jeg er veldig misforøyd med SFO- tilbudet på skolen som Lillesøster går på.
Det er kun oppbevaring av unger, sure ansatte som vier ungene lite oppmerkomhet, mangel på rutiner og struktur, osv, osv.
Dette er et tilbud vi betaler mer enn barnehagen for, og som er både færre timer og mindre innhold.
Jeg ønsker da at å si opp denne plassen.
Syns det bare er bortkastet å bruke penger på dette.

Mannen er selvfølgelig uenig, derav den hete diskusjonen om temaet.
Mine argumter for at vi skal gjennomføre dette er at Storesøster er veldig ansvarlig av seg.
Hun slutter i to- tiden hver dag, og bruker ca 20- 30 minutter hjem.
Når hun kommer hjem, kan hun rydde ut av sekken og lage seg litt mat, og da går tiden fort.
Mannen er jo på ulike tiltak fra NAV, så han er opptatt med dette tre dager i uka.
Jobb to, og skole en dag.
Jobber han, er han ferdig klokka to, og skolen noe senere, så det er ikke lange stunden å være alene på.
Jeg jobber kort vei fra skolen, så de dagene det blir lenge for henne å være alene, er det ikke verre enn at hun kan komme en tur på jobben til meg før hun rusler hjem.

Her er det mange gode argumenter for at hun skal slutte på SFO, men det er jo også noen som taler for at hun skal fortsette.
Hun er tross alt bare 7 år enda (blir 8 over nyttår).
Ikke vil vi at hun skal gå alene hjem fra skolen heller, for man vet aldri hva som kan skje.
Men her i nabolaget er det flere man kan alliere seg med sånn at hun kan gå i følge med de hjem, og i huset her er det stort sett alltid noen hjemme.
En nabo har også tilbudt seg at hun kan komme og være litt der også, for hun har ikke sine barn på SFO.
Så mulighetene for å kunne tilrettelegge dette på en god måte, og gjøre den trygg for henne er veldig god.

Men dette er ikke noe jeg bare kan skjære igjennom alene, vi er ndt til å være enige.
Og så lenge vi ikke er det, leder fortsatt Mannen dette løpet…

Er det andre erfaringer rundt dette?
Når begynte deres barn å være alene hjemme etter skolen?
Benyttet dere SFO- tilbudet til barna ble for store, eller tok de dere ut før?

Spisevegring eller bare veldig kresen?

Vi sliter litt om dagen her i heimen, nå det kommer til Storesøster.
Hun spiser ikke.
Eller, hun spiser, men hun spiser veldig lite.
Spesielt er det skolematen vi sliter med at hun får i seg.
Hun er veldig kresen, og det varierer fra dag til dag hva hun liker og ikke.
Brød er ikke noe spesielt godt, og det er veldig begrenset hva slag pålegg hun spier.
Ost og kyllingpostei, men det er virkelig ikke noen stor slager det heller.
Kjenner fortilelsen kommer når hun spiser så dårlig.

Vi prøver jo å ikke mase noe på området, for det gjør jo bare vondt værre.
Jeg har kjøpt litt polarbrød jeg vet hun liker, og prøver å supplere med litt salat, frukt og yoghurt til skolematen i hvertfall.
Det blir for mange timer uten mat når hun spiser frokost før hun drar, og ikke spiser noe særlig før middag igjen.
Hun er trøtt og slapp.
Konsentrasjonen og humøret skranter også.

Hun er veldig kresen, men jeg tror nok det går litt dypere enn det også.
Fordi hun spiser en ting en dag, og neste dag er det ikke noe godt lengere.

Både jeg og Mannen har prøvd å forklare viktigheten av å spise, og at trøttheten, slappheten og hodepinen hennes kommer av at hun ikke får i seg nok næring.
I går satt vi også opp en liste over hva hun favorittmaten hennes er også.
Vi kan liksom ikke leve på taco og pannekaker, så mye av utfordringen blir også å få henne til å smake på nye ting uten å lage et h*****e først.

Nå har jeg i hvertfall fått bestilt en legetime til frøkna, også tar vi det deretter.
I mellomtiden skal jeg notere ned hva hun spiser i løpet av dagen (for meg selv) og prøve å pushe Storesøster litt mer.

Er det flere som sliter med det samme problemet som kanskje har noen tips til hva jeg kan gjøre?
Jenta er tynn fra før av, så hun har ikke så mye å gå på heller…

Selvstendig matpakkesmøring

Her i huset sliter vi fælt med matinntaket til barna, og da spesielt Storesøster. Skolematen er det absolutt verste.
Det hender rett sm det er at hun kommer hjem med full matboks etter endt skoledag, og det er virkelig ikke bra. Hun spiser frokost hjemme før hun går på skolen, og dt blir mange timer uten mat om hun ikke spier noe før det er middag igjen på ettermiddagen.

I den forbindelse har vi prøvd mye rart. Siste tiltaket nå har vært at Storesøster selv har fått smøre nistematen sin, etter eget ønske.
Det var vel ikke så veldig mye å lure på da hun spurte, for dagen etter fikk hun selv smøre matpakka si, og resultatet var en tom matboks da hun hjem samme ettermiddag.