En menneskelig støpeform

Jeg tenker mye på dette med hva som gjør deg til den du er, hva som preger hvert enkelt menneske og skaper deg til den du har blitt.
Dette er jo en lang prosess, og er ikke klart samtidig som man lærer å gå for eksempel.
Gjennom hele livet er det påvirkninger i forskjellig grad som spiller inn på hvem du vil bli som person.
Oppdragelse og holdninger fra foreldre, nærmiljøet og samfunnet generelt.
Opplevelser i løpet av oppveksten, og gjennom livet forøvrig og påvirkning fra venner, klassekamerater, naboer, kolleger.

Mine jenter har nok opplevd mer enn mange andre barn så tidlig i livet.
De har vært igjennom en sykdomsprosess hos Far som har satt sine spor.
Selv om de var små da det hele begynte, er det noe som har fulgt med de, og fortsatt vil følge de gjennom oppveksten.
De har også vært gjennom et samlivsbrudd, og gleden av at mamma og pappa valgte å flytte sammen og bli en familie igjen.

Gleder og sorger som har gjort sitt til å forme mine barn som personer.
Som sterke, empatiske, trygge, selvstendige, inkluderende individer.
De har en utrolig omsorg for hverandre, og for de rundt seg.
Hjertene deres er enorme, og det er en egenskap jeg er utrolig stolt over at mine barn har.
Gjennom alt som har skjedd i vår familie, har vi alltid passet på å gi barna masse kjærlighet.
De vet at de er elsket, og at ingenting som har skjedd har hatt noe med de å gjøre.

Jeg har også blitt preget av disse årene med sykdom, innleggelser, samlivsproblemer, brudd og nye sjanser.
Jeg har vokst på dette, jeg har gjort meg mange erfaringer.
På godt og vondt.
Men disse erfaringene har gjort meg til den jeg er i dag, de har formet meg som menneske.
Jeg har opparbeidet meg en styrke og en livserfaring som ikke mange andre på min alder har.
Jeg har vokst på disse erfaringene.
Jeg velger å tro at de har gjort meg til et bedre menneske, og at de har preget min måte å være på.
Som mamma, ektefelle, arbeidskollega/yrkesutøver og medmenneske.
Jeg har valgt å ikke bli bitter, eller fordele skyld etter alt som har hendt, men jeg har heller valgt å la mine erfaringer til noe jeg kan ta med meg videre.
La de få lov til å bli en del av meg, som noe godt.

Når ungene mine har vokst opp til å bli de fantastiske individene de er i dag, med de kvalitetene og egenskapene de har som mennesker, så velger jeg å tro at våre erfaringer på godt og vondt tross alt har gjort oss godt.
Vi er en sammensveiset familie som er utrolig glade i hverandre, og benytter ofte anledningen til å fortelle hverandre det.
Våre felles erfaringer har gjort oss rustet til å takle stormer og motvinder bedre enn mange andre, og det er virkelig en egenskap å ta med seg.
=)

Å være en god pårørende…

Gjennom hele livet har et menneske forventninger det kal leve opp til.
Forventninger om alt fra hvordan man oppfører seg, klarer seg på skolen og i arbeidslivet og til forhold, familie og barn.
Havner man i en pårørenderolle, har man også her forventninger til hvordan man skal te seg.
Hvordan skal man være en god pårørende.
Så da er spørsmålet mitt; Hvordan er man en god pårørende?

Og hvordan kan man klare å balansere oppgaven med å være en god pårørende med oppgaven å være en god kone?
En god mamma?
En god arbeidstager?
En god student?
En god venninne?

Og hva om man ikke klarer å mestre alle disse oppgavene da?
Hva om man rakner litt over alt?

Er man en god pårørende når man innimellom bare vil feie problemene under teppet og late som de ikke eksisterer?
Putte fingrene i ørene og synge høyt, falskt og skingrende?
Går det over da?
Vil da mannen blir frisk?

Nei, det fungerer nok ikke sånn…

Støtte oppunder er tingen.
Oppmuntre, gi velmenende råd og hjelpe til å se ting fra et litt annet ståsted.
Pushe litt framover, men samtidig ikke pushe for mye.
Det er en hårfin balanse der.

Hvor mye skal man egentlig pushe?
Hvor mye skal man stå på sidelinjen å se på?
Når og hvordan skal man gripe inn om man ser at ting butter?
Skal man veilede forsiktig inn på riktig spor, eller skal man rett og slett banke litt vett og sunn fornuft inn i skallen til vedkommende?

Man ønsker så veldig å være en støtte, en ressurs.
Kunne bidra med noe konstruktivt.

Samtidig er det hus, hjem, barn og jobb som må balanseres.
Man er bare et menneske, ikke en superperson.
Gnisten forsvinner når man selv ser at man ikke når over alt, ting blir bare halvveis.
Man går på autopilot, en skranten autopilot.

Man ønsker så gjerne positiv respons på det man gjør.
Et lite bevis på at man gjør noe riktig, at man lykkes i det man gjør.
Kjærlighet og takknemlighet er drivstoffet som skal til for å få liv i maskineriet igjen.

Å tilgi, og å glemme

Vil det å tilgi automatisk bety det samme som å glemme?
Mange sier at om skal kunne tilgi f.eks et sidesprang fra partneren, så må man også kunne klare å glemme det, for hvis man ikke glemmer det, har man heller ikke tilgitt.
Jeg er uenig i det.
I løpet av våre runder med opp- og nedturer i sykdom og forhold, har det skjedd mye som har vært ganske hardt og fordøye.
Rundt det momanget hvor vi separerte oss i fjor sommer skjedde det også ganske mye som førte til både tårer og vonde følelser.
Selv om dette nå er tilgitt fra min side og det ikke lengere ofres tårer på dette, kjenner jeg fortsatt en klump i magen når jeg tenker på det.
Det er ikke sånn at jeg kontast går og tenker på det, og nager på det som har skjedd, for jeg har jo tilgitt.
Jeg har kommer videre i livet, i ektesapet.
Vi har startet på nytt med blanke ark.
Men likevel kan ikke hjelpe å kjenne vonde følelser innimellom.
Følelsen av å ikke være tilstrekkelig, ikke flink nok, ikke fin nok, ikke bra nok rett og slett.
Tankene vandrer på ting somk skjedde, ting som ble gjort og sakt.
Og igjen kjenner jeg klumpen i magen, som om det var i går.

Jeg mener at så lenge man ikke murer seg inne med disse tankene, disse følelsene, så er det på en måte greit.
Hadde jeg ikke kunne det, ville jeg tatt det som en fortrengelse av disse følelsene, og det er jo ikke bra.
Da kan de komme fram igjen senere, enda sterkere, enda mer ødelggende.
Så lenge man har akseptert at ting har skjedd, den andre parten angrer, og man har skværet opp, så vil jeg fortsatt si at man har tilgitt, selv om man ikke har glemt.
Skal man kunne fortsette et samliv etter et svik, et hvilket som helst svik, må man kunne tilgi, hvis ikke vil det ikke fungere.
Man må også være åpne og ærlige om at disse følelsene fortsatt kan komme, og sammen må man jobbe seg gjennom de.
Spill på lag med hverandre, elsk hverandre.

Lykkeligst etter 3 år?

I denne artikkelsen fra KKs nettutgave står det at gifte par er lykkeligst etter 3 år. Stemmer dette?
Det står at innen den tid har paret rukket å etablere et hjem, barnediskusjonen er over og man har mer sex. Sosiallivet er på topp, og man spiser flere romantiske måltider sammen.
Tja…
For vår del var vi midt inne en separasjon da denne lykkelige tre- års dagen var.
Ulike årsaker som gjorde at ekteskapet vårt var på randen av katastrofe.
Men, når det skal sies,  er ting mye bedre nå etter at vi fant tilbake til hverandre igjen. Bedre enn det har vært på lenge.
Og vi er enda inne i vårt 3. år som gift.
Nye medisiner og en bedre kommunikasjon var det som reddet oss.
Også er det vel noe i det at man ikke vet hva man har før man har mistet det…

Det viktigste er i hvertfall å ta vare på hverandre. Gi hverandre støtte og oppmuntring. Kjærlighet, ikke minst.
Vise at man bryr seg om hverandre. Sette av litt tid til hverandre i hverdagen.
Har man barn, er det desto viktigere å få litt alene- tid med hverandre. Huske på at man faktisk også er kjærester. Ikke bare mamma og pappa.
Man må ikke glemme seg selv midt i rollen som forelder eller ektefelle, men også pleie og bevare den man er.
Det er ofte de små tingene som utgjør den store helheten.
Oppmuntringer i form av små gaver, komplimenter eller kjærtegn gjør dagen mer komplett. Også får jeg ikke sakt det mange nok ganger; kommunikasjon! Det er alfa og omega for å få et forhold til å fungere. Snakk med hverandre. Ikke bare om problemer og hva som plager en.
Det er like mye de gode samtalene i hverdagen. Om smått og stort, vær og vind. Løse hverdagskriser og verdensproblemer.

Den som gir seg er en dritt

Vi har snakket på å skaffe oss nye gifteringer, mannen og jeg.
Som en ny begynnelse liksom.
Et skille mellom før og nå, en markering.
Da har teksten vært et tema, hva skal det stå?
Da kommer det tørt fra mannen: “Den som gir seg er en dritt!”

Bipolar lidelse og parforhold

Som jeg har nevt tidligere, har jeg en mann som er diagnostisert med bipolar lidelse 2.
Rundt omkring på nett finner jeg mye nedslående lesing om dette med psykiske lidelser og parforhold. Temaet dukker opp på ulike forum og diskusjons- sider.
Det er ikke sjeldent at parforhold går dukken når det er psykiatri inn i bildet. Det er gjort lite forskning på hvordan bipolar lidelse virker inn på parforhold, men ofte fører det til så mye problemer i forholdet, at det ikke overlever.

Jeg ønsker å sette dette i et litt annet lys. Jeg vil fokusere på at det faktisk går an å ha det godt i et parforhold selv om den ene parten har en psykisk lidelse.
Jeg er ingen ekspert på området, men etter noen års samliv med en mann som har en bipolar lidelse, vil jeg si jeg er kvalifisert nok til å uttale meg litt om emnet.

*Søk hjelp: Det er vel første skritt på veien. Den syke må oppsøke profesjonell hjelp for å få behandling for sykdommen sin. En ubehandlet psykisk lidelse kan få ganske alvorlige konsekvenser!

*Snakk med hverandre: Det er viktig med en åpen dialog i forholdet. Snakk om hvor i sykdommen den syke befinner seg. Snakk om det som er vanskelig, og hva man kan gjøre for å bedre det som er vanskelig. Om nødvenig så burde dere oppsøke profesjonell hjelp sammen. Psykolog eller familievernkontoret. Det er ikke et nederlag å søke hjelp. Det er et tegn på styrke!

*Vær åpne og ærlige: Dette gjelder både i forhold til hverandre, og omverden. Åpenhet i forholdet er viktig. Tilitt er grunnmuren for at et forhold skal fungere, men slites den, slites også forholdet generelt.
Jeg syns også det er viktig å være åpne om sykdommen og familiesituasjon. Selvfølgelig trenger man ikke å blottlegge seg for Gud og hvermann, men jeg syns det er viktig at folk rundt vet sånn omtrent hvordan ståa er. Her vet vel alle i vår omgangskrets, og andre som har behov for det, at far i huset er syk. Noen vet mye, andre vet lite. Men alle vet det som er nødvendig å vite for hver enkelt person.
Personale på skole og i barnehage vet om situasjonen, og det er viktig i forhold til evt reaksjoner eller adferdsproblemer som kan oppstå i sånne situasjoner.

*Sett deg inn i sykdommen: For å kunne forstå den som er syk, er det viktig å sette seg inn i sykdommen og hva det innebærer. Både i form av litteratur og ved å ha en åpen dialog med partneren. Selv om flere personer har samme sykdom, oppever alle den forskjellig. Det gjelder både somatiske og psykiske lidelser. Den syke kjenner sin kropp og sykdom best, og er derfor det beste leksikonet på akkurat sin sykdom.

*Respekt, forventninger og krav: Det er veldig viktig at den syke ikke gjemmer seg bak sykdommen sin. At alt på en måte er lov fordi vedkommende er syk. Man må kunne stå opp om morgenen. Man må kunne hjelpe til med hus og hjem. Være aktiv i forholdet og samfunnet. Men partneren må også respektere at noen perioder er tøffere enn andre, som gjør at det kan være vanskelig å være tilstede 100%. Da er det enda viktigere med den dialogen. Snakk sammen om hva som blir for tøft, og hva som fungerer.
Det er bedre at begge vet hvordan ting står til, enn at man skal gå rundt å lure, og kanskje bli irritert og sint fordi partneren er “lat og ikke gjør noe”.

*Elsk hverandre: Her, som i alle andre parforhold, er det viktig med kjærlighet og nærhet. Den syke sliter kanskje med mye negative tanker og følelser, og trenger støtte og oppmuntring på det som faktisk er positivt! På det vedkommende får til. Og for min del så må jeg si at partneren også trenger bekreftelse på at man er verdsatt. For i perioder kan det bli mye ekstra arbeid på den friske parten, og det er så viktig å få positiv respons på det en gjør. Så man ikke føler at man strever og sliter til ingen nytte.
Ofte er det ikke mere til enn en god og varm klem som skal til!

*Få utløp og aksept for følelser: Dette kan ligge litt under det å snakke med hverandre. Få ut følelsene dine! Det er ikke godt å  sitte inne med mye vondte tanker og følelser. Ofte kan diskusjoner og krangler unngås dersom man er flinke til å ta opp vonde følelser underveis.
Og husk, det er lov å gråte! Noen ganger kan det være den beste medisin.

*Forutsigbarhet og planlegging: Det er veldig viktig for den bipolare, å ha en forutsigbar hverdag. Ha gjerne en ukes- eller måndesplan og skriv inn ting som skjer der. Sørg for at den syke får slappet av ved behov, og at partneren også får litt alenetid. Samarbeid er alfa og omega!

Helt til slutt vil jeg bare si at en jevnlig dialog dere i mellom er viktig! Jeg kan ikke få sakt det nok!
Også håper jeg at folk kanskje får en litt annen oppfating av kombinasjonen bipolar og parforhold” nå. Det er faktisk mulig, man må bare jobbe litt for det.
Jeg lever litt etter den teorien at “ingen ting er umulig, det tar bare litt lengere tid”.

You’re still the one…

Når ord blir fattige kan det hjelpe med en sang!
Den siste tiden jeg og min mann har gått igjennom har vært tøff. Mange påkjenninger og prøvelser for forholdet. Både pga hans bipolare lidelse, men også grunnet kommunikasjonsproblemer oss i mellom.
Jeg har tenkt en stund på hvordan jeg nå ønsker å forklare hvordan ting har blitt nå. For mye har endret seg siden vi valgte å gi ekteskapet en ny sjanse.
Men jeg har funnet en som har klart å sette ord på mange av de følelsene jeg sitter igjen med, i form av sang.
Jeg syns ofte en god sang eller to kan illustrere utrolig godt i enkelte sammenhenger, og dette er en av dem.
Forøvrig en helt nydelig sang:

Shania Twain- You’re still the one

(When I first saw you, I saw love.
And the first time you touched me, I felt love.
And after
all this time, you’re still the one I love.)
Looks like we made it
Look how far we’ve come my baby
We mighta took the long way
We knew we’d get there someday

They said, “I bet they’ll never make it”
But just look at us holding on
We’re still together still going strong

(You’re still the one)
You’re still the one I run to
The one that I belong to
You’re still the one I want for life
(You’re still the one)
You’re still the one that I love
The only one I dream of
You’re still the one I kiss good night

Ain’t nothin’ better
We beat the odds together
I’m glad we didn’t listen
Look at what we would be missin’

They said, “I bet they’ll never make it”
But just look at us holding on
We’re still together still going strong

(You’re still the one)
You’re still the one I run to
The one that I belong to
You’re still the one I want for life
(You’re still the one)
You’re still the one that I love
The only one I dream of
You’re still the one I kiss good night

(You’re still the one)
You’re still the one I run to
The one that I belong to
You’re still the one I want for life
(You’re still the one)
You’re still the one that I love
The only one I dream of
You’re still the one I kiss good night

Vår historie

Noen ganger blir ikke livet helt som man tenker seg. Man kan til en viss grad legge planer for livet og fremtiden, men det er ikke brått sikkert at livet tar den vendingen man har planlakt.
Ting ble heller ikke helt som planlakt for meg og mannen heller… Sakte, men sikkert har vi blitt angrepet av sykdom. Den type sykdom man fortsatt ikke snakker så høyt om. Den type sykdom som sitter over halsen.
Den kategoriseres under betegnelsen “psykiske lidelser”. Psykiske lidelser er skummelt, farlig og ikke minst skremmende. Vi hører mye om personer som sliter psyksik i media, og da involverer det gjerne angrep med øks, kniv eller massedrap på familie og venner. Med andre ord har vanligvis ikke “mannen i gata” noe godt bilde av personer med psykiske lidelser.
Men da skal det sies at de personene som omtales i media er ikke en felles nevner for alle. Det at man får en psykisk diagnose, vil ikke si at man automatisk blir en farlig person. Alle personer er forskjellige, og alle personer reagerer forskjellig på samme sykdom.
Man må se hvert enkelt tilfelle for seg, og man må se personen bak diagnosen. Se hele mennesket, og behandle hele mennesket. Ikke bare diagnosen.

Mannens diagnose har satt sine spor langs veien. Vi har fått kjenne på utfordringene en psykisk lidelse fører med seg, og jeg har vært mye alene med barna i perioder han har vært innlakt på sykehus eller institusjon.
Ekteskapet har også blitt satt på prøve i denne tiden. Mer enn en gang.
Og barna har merket det på sin måte.
Vi har kjempet mange kamper. Noen har vært små og enkle for oss å vinne, mens andre igjen har krevd mer. Både i form av tid, energi og krefter.
Etter en viss tid med motgang føler man at man har nådd et punkt hvor det rett og slett ikke går lengre.
Vi var der…
Men etter mange runder med oss selv, og hverandre, fant vi ut hva vi virkelig ville, og det var å holde sammen.

Jeg vet det er en klisje, men i løpet av de siste årene har jeg virkelig lært å kjenne på utrykket “Alt som ikke dreper gjør deg sterkere”, og kan ikke annet enn å si meg enig. Noen ganger kan livet virke urettferdig, men om man klarer å ta erfaringene man gjør seg gjennom livet, og finne noe positivt med dem, så er det veldig bra.
Selv dårlige erfaringer kan gi positive fruker, bare man høster dem riktig.