Gullfiskbollen på lavkarbo

Som enkelte sikkert har fått med seg, gikk ikke mitt forsøk på South beach- dietten veldig godt.
Jeg sprakk etter hele fire dager…
I det siste har jeg tenkt mer og mer på dette, og har hatt lyst å prøve igjen.
Ikke South beach denne gangen, men generell lavkarbo.
Jeg har ikke tenkt å gå på noe diett, men heller prøve å legge om hele kostholdet mitt.
Jeg vet hvor det skar seg sist.
Det ble alt for mye fokus på mat og spising.
Titte på klokka, planlegge neste måltid, titte på klokka og mat igjen gitt.
Jeg syns rett og slett det ble slitsomt.

Nå skal jeg prøve meg på generell lavkarbo, og det tror jeg blir mye bedre.
Fortsatt skal jeg være flink å planlegge maten framover, ihvertfall middagen, og prøve å være litt i forkant når det gjelder lunsj og mellommåltider.

Lavkarboforkosten syns jeg er utrolig god.
Jeg ble hektet på stekt bacon, asparges eller spinat, sopp og evt løk med to kokte egg til.
I dag har frokosten bestått av et halvt beger cottage cheese, strimlet kokt skinke og en halv avocado.
Smakskombinasjonen er helt nydelig!

Tror det kommer til å gå bedre denne gangen.
Jeg er mer motivert, og matvarelista er litt mer innholdsrik nå enn på South beach.

Yoga som healing

I går var jeg ute og drakk kaffe med mamma, og kjente en plutselig  dragning mot bokhandelen.
Det var noe der som ropte på meg, det kjente jeg med hele kroppen.
Det hadde absolutt ingenting med min svakhet for bøker og mammutsalg å gjøre, men en generell dragning mot noe inne i butikken.
Jeg fant fram til kropp og helse- seksjonen i butikken, og der stod den og lyste mot meg.
Hvis jeg så ekstra godt etter, så jeg navnet mitt på den…
Boken “Yoga som healing” av Liz Lark og Tim Goullet.
Her kan du lese om boken på Capris.no.
Jeg har nå bladd gjennom hele boken, og lest mye av det som står der.
Så langt er jeg fornøyd!
Der er det forklart øvelser som lindrer og forebygger symptomer fra respirasjonssystemet, hjerte- kar, fordøyelse, det nevroendokrine systemet, underlivs- og urinveissystemet, ryggraden og lymfe- og immunsystemet.
Mye av det jeg leste høres forsatt litt søkt ut for meg, og mye må jeg sette meg inn i, men filosofien om å få kropp og sjel i harmoni og balanse, og at det kan være med på å forebygge mye plager, det er jeg helt med på.
Det er flere av de øvelsene som jeg allerede har begynt med som står beskrevet her også, men det er grundigere beskrivelse, øvelsene er satt sammen i en serie på flere, og det er beskrevet hva de ulike øvelse gjør med kroppen.
Syns dette var en veldig god bok, og kan ikke vente med å komme i gang med nye sett øvelser!

Jeg kjenner allerede positive virkninger etter yogaen.
Det er fremskritt i øvelsene og jeg kjenner en enorm ro når jeg er ferdig, både ytre og indre.
Jeg kan heller ikke vente med å gjøre det igjen, og det er positivt!
Jeg kan til tider være plaget av mye indre stress, og dette gir igjen utslag i form av stressnakke- og hodepine, og jeg ser så absolutt fordelen med yogaen bevegelser og pusteteknikker.

Sånn ser boken ut, og dette er en bok jeg anbefaler i hvertfall:

Bildet er hentet fra www.capris.no

Å stå alene som pårørende

Å være pårørende er egentlig ganske ensomt, i hvertfall å være pårørende til en med psykiske lidelser.
Mye av det kommer nok av at det fortsatt er ganske tabubelagt å ha en psykisk lidelse, og da også å være pårørende innenfor denne gruppen.
I løper av hverdagen har alle mennesker svingninger i humøret, man veksler litt mellom glad, lei seg, sint, rastløs osv.
Når man har en bipolar lidelse vil disse svingningene være oftere, kraftigere.
Det kan være litt slitsomt for de rundt, å vite hvordan man skal forholde seg til vedkommende til en hver tid.
Det blir jo enklere når man lever sammen med personen.
Enklere i den forstand at man kjenner vedkommende bedre, og vet hva vedkommende takler å høre i de ulike fasene.
Jeg er i hovedsak imot medikamenter for den minste lille ting, for medikamenter fjerner ikke problemet, det bare døyver smerten.
Der og da.
Men jeg har jo forstått nytten av det i denne situasjonen.
Svingningene er fortsatt tilstede, det er de, men de er ikke like tydelige og kritiske som de en gang var.
Det er bare å se på dato for siste innleggelse, så ser man jo drastiske endringer på tiden før og etter medisiner.
Riktige medisiner!
Medisiner vil jo som sakt døyve symptomer og ta de verste toppene og nedturene, men svingningene vil alltid være der.
I større eller mindre grad.
De må fortsatt takles, både av den syke selv og av de rundt.
Som pårørende må man være flink til å lese.
Lese den syke, lese situasjoner, stemninger, følelser.
Når skal man gripe inn?
Når skal man lene seg tilbake å se på at vedkommende løser ting selv?
Når skal man pushe?
Når skal man holde igjen?
Man står så alene som pårørende…
Ingen forteller deg hva du skal gjøre når.
Det finnes ingen fasit på hvordan ting gjøres, for alle er så forskjellige.
Det finnes like mange opplevelser av en diagnose som mennesker som har den.
Ingen takler ting likt, og ingen har samme opplevelse av sykdom.
Pårørende er også forskjellig.
Forskjellige på hvordan de takler ting, hvordan de kommer seg gjennom hverdagen.
Det viktigste er nok å vise at en bryr seg.
Vise at du er tilstede, uansett.
Trikset er å ikke glemme seg selv…

Yoga som treningsform

De siste dagene nå har jeg surfet litt rundt etter informasjon om yoga, for det er noe jeg syns virker spennende.
En treningsform for kropp og sjel, i og med at jeg til tider slite en del med spenninger og indre stress.
Har også luktet litt på meditasjon som avspenningsform.
I min søken etter yogainformasjon fant jeg denne siden på klikk.no, hvor Venke Knutson viser fram noen øvelser i Ashtanga yoga.
Jeg har også funnet en bok om temaet med både pusteteknikker og øvelser i trinn- for trinn, men den var utsolgt overalt så jeg må vente litt før jeg går til anskaffelse av den.
I mellomtiden får jeg prøve ut programmet fra klikk.no, og første økt ble unnagjort i dag.
Jeg syns det ble litt kort, så jeg har funnet noen øvelser til fra en annen side som jeg tenkte å kombinere med fram til jeg får boka og eventuelt en dvd som kan hjelpe meg litt mer på vei.
Jeg kjenner allerede utfordringer i forhold til flere av øvelsene, så jeg ser absolutt forbedringspotensiale for meg innen yoga.
Målet mitt er å bli smidigere, sterkere og mer avslappet med denne treningsformen og jeg vil begynne med å ta en økt tre ganger i uken.

Da får jeg bare ønske meg selv lykke til! =)

Uønsket besøk

En kvalme kommer sigende.
En innbitt, altoppslukende kvalme.
Den setter seg i kroppen og vil ikke forsvinne.
Det er ikke en kvalme som er forårsaket av omgangssyke eller mageinfeksjon.
Ikke en kvalme som er forårsaket av baby.
Det er en helt annen kvalme.
Den knuger seg fast i mellomgulvet, leker prikkedøden, vil ikke sitte i ro.
Denne kvalmen er ikke sulten, vil ikke ta imot mat.
Det er ikke så nøye liksom…

Kvalmen kommer på besøk med ujevne mellomrom.
Hvor lenge den blir varierer fra gang til gang.
Når den er tilstede er det egentlig bare å bite tennene sammen, overse den som best mulig
Ikke gjøre stort for å tirre den opp, men la det gli over.
Kanskje gjør den ikke stor skade denne gangen.
Kanskje går den sin vei i tide…

Et slags jubileum- en milepæl

I dag er det nøyaktig et år siden Mannen ble skrevet ut fra institusjon siste gang.
Et år med et lengere opphold på en psykiatrisk institusjon.
For nøyaktig et år siden hadde han offisielt flyttet ut, og skulle midlertidig bo hos et familiemedlem til hans nye leilighet ble klar for innflytning.
For et år siden var vi separert.

For et år siden var det mye vonde følelser og tanker, en generelt vond hverdag.
En felles avgjørele er ikke nødvendigvis smertefri.
Det var grusmomt vondt selv om vi var enige om separasjonen.

For et år siden…
Mye har skjedd på det ene året.
I slutten av november bestemte vi oss, etter mye fram og tilbake, å starte på nytt.
Gi forholdet en ny sjanse.
De forandringene jeg ønsket å se før bruddet var nå synlige.
Mye var blitt gjort med medikamenter, medikamenter som burde vært forskrevet for lenge siden.
Da ble ting så mye bedre.

Etter at Mannen ble ordentlig syk første gangen, har han vært ut og inn av sykehus og institusjon jevnlig.
Kortere eller lengere opphold.
Vi feier i dag fordi dette er det lengste han har gått nå uten innlegelse siden han ble syk.
Og det er vel verdt en liten feiring?

Selvfølgelig er det fortsatt svingninger.
Det er lette dager, og det er tyngre dager.
Men medisinene tar toppene.

Vi har kommet langt på dette året, det syns jeg.
Vi har prøvd en separasjon, og funnet ut at det ikke funker.
Vi har funnet tilbake til hverandre, valgt å gi kjærligheten en ny sjanse, vi har bygget opp forholdet og lappet sammen familien.
Vi har utviklet et godt og nært forhold til mange av våre naboer, og vi har hatt den beste sommeren og høsten noen sinne.
Vi har det bra!

For et år siden var det på mange måter en ny begynnelse.
Den første dagen i resten av vårt liv.
Det var det da, det er det i dag, og det blir det i morgen.
Ta vare på dagene, gjør det beste ut av de.

Sett av noen minutter til ettertanke.
Hva har du oppnådd i løpet av det siste året?
Hva er verdt å trekke fram?

Å stå i det

Det er et velkjent sitat når ting stormer som verst.
Stå i det…
Tja, det er kanskje lettere sakt enn gjort.
Har man barn, jobb og hjem ved siden av, kan ting bli ganske tøft til tider.
Nesten litt uoverkommelig egentlig.
Så hva gjør man egntlig da?
Når ting farer litt ut av proposjoner, ektefelle er ustabil i form og humør, ungene krever sitt og jobben kaller?

Jeg kan kun snakke ut fra egne erfaringer, og de deler jeg gjerne!
Jeg er veldig for forebygging jeg da.

1. Informasjon- På forhånd er det greit å sette seg inn sykdommen, og hva denne innebærer. Her er det jo snakk om en bipolar lidelse, og du kan finne god informasjon på bipolart.no. Dette er en side som er rettet mot pårørende. Her står det informasjon om hvordan man kan kjenne igjen lidelsen og andre praktiske ting rundt sykdommen. Der er det også en link til et hefte som er gitt ut av Folkehelseinstituttet somhandler om hvordan det er å leve med bipolar lidelse.

2. Be om å få et møte med behandlende lege eller psykolog sammen med den syke. (Og selvfølgelig i samråd med den det gjelder) Tenk ut på forhånd hva du lurer på og vil spørre om. Skriv det gjerne ned, for det kan være vanskelig å huske på alt når man først er der.

3. Be om å få utarbeidet en kriseplan. Denne vil være til hjelp for de ulike intansene for å kjenne igjen de kritiske fasene. Denne planen vil også gies ut til den sykes nærmeste, sånn at de vet hva de skal gjøre dersom det er behov for det.

4. Har man barn, så krever de selvsakt sitt. Be om litt hjelp og avlasting av venner og familie. Oppi en spnn krisesituasjon er det ingen som tjener på at du også brenner seg ut. Når ungene er borte får du litt tid til å hente inn krefter og ta vare på deg selv.

5. Sørg for å ha noen å prate med! Det kan godt være en psykolog, men det kan også være en god venn/venninne, arbeidskollega, familiemedlemmer eller andre. Det er viktig at du får lutfet dine tanker og følelser, og ikke sitter inne med alt som er vansklig alene. Det er ikke bra for deg!

6. Meld deg inn i interesseforeninger. Der kan du få god informasjon om sykdommen, og treffe andre likesinnende man kan utvelske tanker og erfaringer. Lpp har en del informasjon på sine sider i tillegg til en oversikt over lokalforeninger.

7. Sist, men ikke minst. Ta vare på hverandre!! Det er så utrolig viktig at det ikke kan sies nok ganger. Ta vare på hverandre, og elsk hverandre!

Pårørende- en ressurs eller en hvilepute?

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt setningen “Pårørende er så viktige, de er en ressurs”.
Da stiller jeg meg spørsmålet; Hvem er de en ressurs for?
Hva er det som grusomt kjekt med å ha pårørende?

Er det fordi den pårørende da kan “ta seg av” den syke, sånn at helsevesnet slipper?
For de pårørende gjør jo en så utrolig god jobb!
Man slipper til og med det som så pent kalles ettervern, for man har jo en ektefelle hjemme som fint kan erstatte dette.
Det er ingen hemmlighet at mange pårørende til bl.a psykisk syke selv utvikler både fysiske og psykiske skader som følge av den belastingen de har ved å være den støttespilleren det kreves at de er.
Joda, pårørende er en ressurs.

Hva med å spille litt på lag med de pårørende?
Kan det være en ide kanskje?
Sørge for å gi de nok opplæring, enten i form av kurser eller egne samtaler, sånn at de kan “takle” sine kjære på en bedre måte.
Gi litt guiding og veiledning, så de ikke føler seg så maktesløse.
Dette er faktisk nytt for de pårørende også, ikke bare den som blir syk.
Pårørende kan faktisk være en ressurs!

Ved å spille på lag, behandlere og pårørende, så kan man faktisk oppnå en mye bedre behandling av pasienten.
Man lærer seg å se faresignalene, endringer i sinnsstemning, og ikke minst;
Man lærer seg hva man skal gjøre.
Hvordan man best mulig kan være en støtte for sin kjære i en vanskelig tid.
På denne måten kan man kanskje hindre fremtidige innleggelser, man lærer seg å forebygge i steden for.
Ved å sørge for en god dialog, få muligheten til å stille spørsmål, kan man som pårørende gjøre en mye bedre jobb.
Pårørende kan faktisk være en ressurs!

Ved å bruke de pårørende på riktig måte, kan de faktisk bli en ressurs, og ikke en hvilepute!

Positive enegi- givere

Dette er en diskusjon jeg og mannen har litt med ujevne mellomrom. Hans sykdom (bipolar lidelse) fører jo til både maniske og depressive perioder, og det er jo nok til å sette en ut av spill for kortere eller lengere perioder.
Nå skal det sies at mannen min har fått riktige medisiner, så det har tatt toppene på begge faser. Men det vil alltid være både maniske og depressive faser, bare i mildere utgaver.
Et av hjelpemidlene han har brukt tidligere for å roe ned hodet og samle energi når ting har stormet som værst, har vært å legge seg litt nedpå. Ikke nødvendigvis sove, men bare for å roe ned.
Nå er også dette kuttet mer eller mindre ut, men fortsatt er det perioder hvor energien stopper opp.
Jeg har nevnt for han at han burde finne seg noen positive energi- givere. Noe han kan gjøre som stresser ned, samtidig som det gir energi.
Da kan han fortsatt være tilstede selv om han samler krefter og energi og roer hodet og tankekjør.

Men dblir jo spørsmålet hva disse positive enegi- giverene kan være.
Folk henter jo energi på ulike måter, og hva som funker for meg trenger ikke nødvendigvis å funke for deg!
Ting jeg gjør for å hente meg inn og samle energi er bl.a:

*Ta en dusj eller et deilig bad med badekuler
*Lese en god bok
*Trykke litt på pcen i min egen verden
*Se på en film med jentene
*Scrappe
*Cafe- besøk
*Juge litt med gode venner

Det er noe av tingene i hvertfall.
Hva gjør dere for å hente litt energi? Noen som har noen gode tips å komme med?

Bipolar lidelse og parforhold

Som jeg har nevt tidligere, har jeg en mann som er diagnostisert med bipolar lidelse 2.
Rundt omkring på nett finner jeg mye nedslående lesing om dette med psykiske lidelser og parforhold. Temaet dukker opp på ulike forum og diskusjons- sider.
Det er ikke sjeldent at parforhold går dukken når det er psykiatri inn i bildet. Det er gjort lite forskning på hvordan bipolar lidelse virker inn på parforhold, men ofte fører det til så mye problemer i forholdet, at det ikke overlever.

Jeg ønsker å sette dette i et litt annet lys. Jeg vil fokusere på at det faktisk går an å ha det godt i et parforhold selv om den ene parten har en psykisk lidelse.
Jeg er ingen ekspert på området, men etter noen års samliv med en mann som har en bipolar lidelse, vil jeg si jeg er kvalifisert nok til å uttale meg litt om emnet.

*Søk hjelp: Det er vel første skritt på veien. Den syke må oppsøke profesjonell hjelp for å få behandling for sykdommen sin. En ubehandlet psykisk lidelse kan få ganske alvorlige konsekvenser!

*Snakk med hverandre: Det er viktig med en åpen dialog i forholdet. Snakk om hvor i sykdommen den syke befinner seg. Snakk om det som er vanskelig, og hva man kan gjøre for å bedre det som er vanskelig. Om nødvenig så burde dere oppsøke profesjonell hjelp sammen. Psykolog eller familievernkontoret. Det er ikke et nederlag å søke hjelp. Det er et tegn på styrke!

*Vær åpne og ærlige: Dette gjelder både i forhold til hverandre, og omverden. Åpenhet i forholdet er viktig. Tilitt er grunnmuren for at et forhold skal fungere, men slites den, slites også forholdet generelt.
Jeg syns også det er viktig å være åpne om sykdommen og familiesituasjon. Selvfølgelig trenger man ikke å blottlegge seg for Gud og hvermann, men jeg syns det er viktig at folk rundt vet sånn omtrent hvordan ståa er. Her vet vel alle i vår omgangskrets, og andre som har behov for det, at far i huset er syk. Noen vet mye, andre vet lite. Men alle vet det som er nødvendig å vite for hver enkelt person.
Personale på skole og i barnehage vet om situasjonen, og det er viktig i forhold til evt reaksjoner eller adferdsproblemer som kan oppstå i sånne situasjoner.

*Sett deg inn i sykdommen: For å kunne forstå den som er syk, er det viktig å sette seg inn i sykdommen og hva det innebærer. Både i form av litteratur og ved å ha en åpen dialog med partneren. Selv om flere personer har samme sykdom, oppever alle den forskjellig. Det gjelder både somatiske og psykiske lidelser. Den syke kjenner sin kropp og sykdom best, og er derfor det beste leksikonet på akkurat sin sykdom.

*Respekt, forventninger og krav: Det er veldig viktig at den syke ikke gjemmer seg bak sykdommen sin. At alt på en måte er lov fordi vedkommende er syk. Man må kunne stå opp om morgenen. Man må kunne hjelpe til med hus og hjem. Være aktiv i forholdet og samfunnet. Men partneren må også respektere at noen perioder er tøffere enn andre, som gjør at det kan være vanskelig å være tilstede 100%. Da er det enda viktigere med den dialogen. Snakk sammen om hva som blir for tøft, og hva som fungerer.
Det er bedre at begge vet hvordan ting står til, enn at man skal gå rundt å lure, og kanskje bli irritert og sint fordi partneren er “lat og ikke gjør noe”.

*Elsk hverandre: Her, som i alle andre parforhold, er det viktig med kjærlighet og nærhet. Den syke sliter kanskje med mye negative tanker og følelser, og trenger støtte og oppmuntring på det som faktisk er positivt! På det vedkommende får til. Og for min del så må jeg si at partneren også trenger bekreftelse på at man er verdsatt. For i perioder kan det bli mye ekstra arbeid på den friske parten, og det er så viktig å få positiv respons på det en gjør. Så man ikke føler at man strever og sliter til ingen nytte.
Ofte er det ikke mere til enn en god og varm klem som skal til!

*Få utløp og aksept for følelser: Dette kan ligge litt under det å snakke med hverandre. Få ut følelsene dine! Det er ikke godt å  sitte inne med mye vondte tanker og følelser. Ofte kan diskusjoner og krangler unngås dersom man er flinke til å ta opp vonde følelser underveis.
Og husk, det er lov å gråte! Noen ganger kan det være den beste medisin.

*Forutsigbarhet og planlegging: Det er veldig viktig for den bipolare, å ha en forutsigbar hverdag. Ha gjerne en ukes- eller måndesplan og skriv inn ting som skjer der. Sørg for at den syke får slappet av ved behov, og at partneren også får litt alenetid. Samarbeid er alfa og omega!

Helt til slutt vil jeg bare si at en jevnlig dialog dere i mellom er viktig! Jeg kan ikke få sakt det nok!
Også håper jeg at folk kanskje får en litt annen oppfating av kombinasjonen bipolar og parforhold” nå. Det er faktisk mulig, man må bare jobbe litt for det.
Jeg lever litt etter den teorien at “ingen ting er umulig, det tar bare litt lengere tid”.