Nytt år- nye muligheter

Ja, da har vi nok en gang trådt inn i et nytt år.
2011 skriver vi nå.
Jeg kunne gjerne fylt dette innlegget med en drøss med nyttårsforsetter jeg har satt meg for året.
Spise sunnere, være mer i aktivitet, gjenoppta scrapping eller strikking, lese mer bøker, bli flinkere med skolen, finne på mer aktiviteter med barna, bli flinkere til å blogge.
Det er nok å ta av.
Men jeg velger å la være.
Jeg vil ikke øse av meg med en haug nyttårsforsetter jeg vet jeg ikke klarer å holde.
Det blir like nedtur hver gang det.
I stedet så vil jeg velge å fortsette det jeg mener har vært positivt i 2010.
Jeg vil fortsette å huse ungenes venner, og deres foreldre for eksempel.
Jeg trives med å være et samlingspunkt for både barn og voksne i nabolaget, jeg trives med at barna føler seg trygge her, og ønsker å være her.
Jeg vil fortsette å oppdra mine barn med de verdiene og holdningene jeg syns er viktige.
På den måten vil jeg få to individer som er selvstendige, empatiske og gode.
De vil se gleden og viktigheten av å gjøre noe for andre.
Være uselviske.

Så dere får ingen forsetter fra meg.
Ikke i år heller.
Jeg vil derimot ønske alle som er innom et riktig godt nytt år med nye muligheter.
Også vil jeg avslutte med et sitat:

Be the change you want to see in the world!

Drastiske tiltak

I dag har jeg gjort noe jeg har truet med en stund.
Jeg har puttet alle lekene til jentene i 2 svarte søplesekker og 5 bæreposer, for nå har jeg mast og mast, bedt og kjeftet om at jentene skal rydde på rommet sitt.
Som dere sikkert skjønner, så har de altså ikke ryddet.

Det var noe fortvilelse da Mor dro fram søplesekken og puttet lekene oppi.
Både Lillesøster og Storesøster panikkryddet det de ikke ville at jeg skulle kaste, før de omsider gav opp.
Da Mor fikk en telefon, kastet de seg over rommet igjen, og hjalp til med den siste biten.

Da rommet ar ferdig ryddet/kastet, satte vi oss ned i sofaen og snakket om hva som nettopp hadde skjedd.
Hvorfor jeg hadde kastet lekene deres, og jeg gav de en sjanse til å vinne tilbake lekene sine igjen.
Første betingelse er at de klarer å holde rommet ryddig med de gjenværende lekene sine.
Andre betingelse er at de renser ørene sine og begynner å høre litt mer.
De er eksperter på å lukke ørene og heller krangle enn å gjøre det de blir bedt om.
Jeg sa til de at hvis de bare gjør ting med en gang, så blir de fortere ferdig, og vi slipper all kranglingen.
For det syns ikke jeg og Pappa er noe morsomt.

De var helt med på samtalen, og forstod alvoret i det vi snakket om.
Da jeg tok opp eksemplet om at når jeg ber de om å henge opp tøyet sitt i yttergangen, så gjør det med en gang, i steden for å vente, så løp Lillesøster avgårde og hang opp yttertøyet sitt med en gang.

Jeg er så møkklei av å gå rundt å rydde opp etter alle andre, så møkklei av å være den eneste som gjør en innsats for å holde det i ordnen her!
Så nå gjenstår det bare å ta samme samtale med Mannen da, men jeg lurer på hva jeg skal kaste for å få oppmerksomheten der i gården… =P

En menneskelig støpeform

Jeg tenker mye på dette med hva som gjør deg til den du er, hva som preger hvert enkelt menneske og skaper deg til den du har blitt.
Dette er jo en lang prosess, og er ikke klart samtidig som man lærer å gå for eksempel.
Gjennom hele livet er det påvirkninger i forskjellig grad som spiller inn på hvem du vil bli som person.
Oppdragelse og holdninger fra foreldre, nærmiljøet og samfunnet generelt.
Opplevelser i løpet av oppveksten, og gjennom livet forøvrig og påvirkning fra venner, klassekamerater, naboer, kolleger.

Mine jenter har nok opplevd mer enn mange andre barn så tidlig i livet.
De har vært igjennom en sykdomsprosess hos Far som har satt sine spor.
Selv om de var små da det hele begynte, er det noe som har fulgt med de, og fortsatt vil følge de gjennom oppveksten.
De har også vært gjennom et samlivsbrudd, og gleden av at mamma og pappa valgte å flytte sammen og bli en familie igjen.

Gleder og sorger som har gjort sitt til å forme mine barn som personer.
Som sterke, empatiske, trygge, selvstendige, inkluderende individer.
De har en utrolig omsorg for hverandre, og for de rundt seg.
Hjertene deres er enorme, og det er en egenskap jeg er utrolig stolt over at mine barn har.
Gjennom alt som har skjedd i vår familie, har vi alltid passet på å gi barna masse kjærlighet.
De vet at de er elsket, og at ingenting som har skjedd har hatt noe med de å gjøre.

Jeg har også blitt preget av disse årene med sykdom, innleggelser, samlivsproblemer, brudd og nye sjanser.
Jeg har vokst på dette, jeg har gjort meg mange erfaringer.
På godt og vondt.
Men disse erfaringene har gjort meg til den jeg er i dag, de har formet meg som menneske.
Jeg har opparbeidet meg en styrke og en livserfaring som ikke mange andre på min alder har.
Jeg har vokst på disse erfaringene.
Jeg velger å tro at de har gjort meg til et bedre menneske, og at de har preget min måte å være på.
Som mamma, ektefelle, arbeidskollega/yrkesutøver og medmenneske.
Jeg har valgt å ikke bli bitter, eller fordele skyld etter alt som har hendt, men jeg har heller valgt å la mine erfaringer til noe jeg kan ta med meg videre.
La de få lov til å bli en del av meg, som noe godt.

Når ungene mine har vokst opp til å bli de fantastiske individene de er i dag, med de kvalitetene og egenskapene de har som mennesker, så velger jeg å tro at våre erfaringer på godt og vondt tross alt har gjort oss godt.
Vi er en sammensveiset familie som er utrolig glade i hverandre, og benytter ofte anledningen til å fortelle hverandre det.
Våre felles erfaringer har gjort oss rustet til å takle stormer og motvinder bedre enn mange andre, og det er virkelig en egenskap å ta med seg.
=)

Spisevegring eller bare veldig kresen?

Vi sliter litt om dagen her i heimen, nå det kommer til Storesøster.
Hun spiser ikke.
Eller, hun spiser, men hun spiser veldig lite.
Spesielt er det skolematen vi sliter med at hun får i seg.
Hun er veldig kresen, og det varierer fra dag til dag hva hun liker og ikke.
Brød er ikke noe spesielt godt, og det er veldig begrenset hva slag pålegg hun spier.
Ost og kyllingpostei, men det er virkelig ikke noen stor slager det heller.
Kjenner fortilelsen kommer når hun spiser så dårlig.

Vi prøver jo å ikke mase noe på området, for det gjør jo bare vondt værre.
Jeg har kjøpt litt polarbrød jeg vet hun liker, og prøver å supplere med litt salat, frukt og yoghurt til skolematen i hvertfall.
Det blir for mange timer uten mat når hun spiser frokost før hun drar, og ikke spiser noe særlig før middag igjen.
Hun er trøtt og slapp.
Konsentrasjonen og humøret skranter også.

Hun er veldig kresen, men jeg tror nok det går litt dypere enn det også.
Fordi hun spiser en ting en dag, og neste dag er det ikke noe godt lengere.

Både jeg og Mannen har prøvd å forklare viktigheten av å spise, og at trøttheten, slappheten og hodepinen hennes kommer av at hun ikke får i seg nok næring.
I går satt vi også opp en liste over hva hun favorittmaten hennes er også.
Vi kan liksom ikke leve på taco og pannekaker, så mye av utfordringen blir også å få henne til å smake på nye ting uten å lage et h*****e først.

Nå har jeg i hvertfall fått bestilt en legetime til frøkna, også tar vi det deretter.
I mellomtiden skal jeg notere ned hva hun spiser i løpet av dagen (for meg selv) og prøve å pushe Storesøster litt mer.

Er det flere som sliter med det samme problemet som kanskje har noen tips til hva jeg kan gjøre?
Jenta er tynn fra før av, så hun har ikke så mye å gå på heller…

Du vet du har lykkes når…

Barneoppdragelse er vanskelig.
Til tider veldig vanskelig.

Det hender man sitter der og river seg i det nyankommende grå håret og lurer på hvor i all verden man misslyktes hen.
Hvor gikk det galt?
Det var jo ikke sånn man ville ha det, det stemte ikke ovenens med hva jeg bestilte av storken.
Returrett?
Reklamasjon?
Nei, det er nok ikke sånn det fungerer.

Barneoppdragelse er vanskelig, ja, men det er da ikke bare krangling og elendighet heller?

Du vet du har lykkes i barneoppdragelsen når…
- Foreldrene til barnas venner ikke kjenner igjen beskrivelsene av dine forferdelige trassunger
-Mormor (og andre) synes det er en fryd å ha med seg barna ut på senter og cafe
-Det er et utrolig sterkt samhold i vennegjengen, og du har observert og fått høre at ditt barn er limet som holder gruppa sammen
-Barnet ditt tar seg av klassen nykommer som ikke kjenner noen på skolen
-Barnet ditt omtales som solstråla i barnehagen som ingen har sett sint eller sur
Barnet ditt “ofrer” sine venner for å leke med en som ikke har så mange venner, for denne kan jo ikke være alene
-Barna dine er, innimellom all slossingen, verdens beste venner
-Du er stolt av barna fordi de er akkurat dine barn

Verdien av penger

Det er ganske viktig å lære seg, og det er noe vi driver med her i huset om dagen.
Lillesøster kunne ikke brydd seg mindre om arbeidsoppgaver og penger, så hun er for øyeblikket gitt litt opp på akkurat den biten der…
Storesøster derimot er litt mer fornuftig interessert, så der har vi gjort noen grep som vi jobber med nå.
Mange av klassekameratene har DS, og dette ønsker hun seg også.
Jeg syns ikke noe om å bruke så mye penger i hytt og gevær på ting som gjerne blir ødelakte etter kort tids bruk.
Sånn er jo barn flest.
Så vi har gått inn på en avtale, Storesøster og vi, om at hun skal spare til dette selv.
Hun vil få ulike arbeidsoppgaver i huset, og når hun er flink å holde disse, vil hun også få penger for det.
Når hun har vist at hun klarer å spare en viss sum med penger, vil hun få det restrerende av oss.
På denne måten vil hun lære seg verdien av penger, og at man ikke bare kan kjøpe ting når man vil.
Man må faktisk spare og gjøre seg fortjent til det.

Jeg tror dette vil være med på å skape en sunn holdning til penger og husarbeid.
Vi har ikke helt besemt om hun får penger etter hver ting hun gjør, eller om hun vil få en bestemt sum hver uke, men det kommer vi fram til senere.
Foreløpig har hun fått penger for de tingene hun har gjort.

Så langt fungerer det fint, og hun er mer velvillig til å rydde etter seg, og har gjort ting uoppfordret uten en gang å “forlange” penger for det.
Hun er også glad i å hjelpe mormoren og bestefaren med ulike oppgaver, og har samlet inn noen kroner på den måten også.
Fortsetter hun på denne måten, har hun spart seg opp til en DS fortere enn noen av oss hadde forventet.

Gleden med barn og dyr

Jeg syns det er mye fordeler ved å ha barn og dyr.
Vi tenkte nøye gjennom ting før vi valgte å skaffe oss Hund, mye praktisk å tenke over.
En av tingene som veiet for, var nettopp det at jeg ønsker at mine barn skal få vokse opp sammen med dyr.
Vi hadde jo en katt fra før av, og en hund var liksom det vi måtte ha for å gjøre familien komplett.

Nå driver vi og trener opp Storesøster til å få gå turer med Hund alene.
Hun får lov til å holde han når vi går turer sammen, og hun og StoreKusine får lov til å gå turer med han.
Da bytter de på å holde han.
Vi lærer henne også viktigheten av å overholde båndtvangen, og hun lærer seg til å plukke opp hundeavføringen.
Lillesøster får lov til å holde han fra postkassene og inn, og det fungerer også fint.
Han sitter pent mens jentene tar av og på båndet, og han venter med å gå inn til de gir han lov til det.
Jentene får også lov til å mate dyrene, både Hund, Katt og Akvariet.
Det gir dem en følelse av at dyrene også er deres, og at de bidrar med dyreholdet.
Det gir dem et ansvar, et ansvar jeg synes er viktig.

En følelsesmessig berg- og dalbane

En følelsesmessig berg- og dalbane.
Det er det å ha barn.
De bringer fram hele spektreret av følelser i en.
I løpet av en uke, helg eller dag.
Noen ganger bare i løpet av timer.
Sinne, glede, frustrasjon, lykke, sorg, motløshet, stolthet, tristhet…
En lykkefølelse kan fort gå over i sinne, som igjen går over i frustrasjon og motløshet etterhvert som situasjonen utvikler seg.
Tårene kommer pressende på bak øyenlokkene, og følelsen av misslykkethet kommer sigende, gjerne sammen med sinne nok en gang over at ting ikke går som det skal.
Man har feilet.
Ting har gått galt og man vet ikke hvor.
Situasjonen eskalerer og tålmodigheten sprekker, det som var igjen av den…
Tårene klarer ikke lengere å holde seg tilbake, og man har mest lyst til å trekke seg tilbake.
Bort fra situasjonen, bort fra hjemmet, bort fra verden.
Om ikke annet, så bare for et øyeblikk.

Det ender med at man må trekke seg unna, få en annen til å ordne opp, med beskjeden om at man er alt for like til at dette skal komme noen vei.
Det er som å kaste ligther på bålet, ikke lurt…

Da får man tid til å tenke, masse.
Nok en gang kommer sinnet, men denne gangen er det rettet mot en selv.
Sinnet for å ha feilet, frustrasjon for å ikke vite hvor.
Tristheten over at ting har blitt som det har blitt.

Natten senker seg, og man går til sengs som venner.
Når dagen gryr er alt det vonde glemt, og lykken kan nok en gang slå rot i våre hjerter.

Et “nei” er et “nei”!

Nesten lydløst senker natten seg over hus og heim, og mor og far begynner å finne senga. Ungene har allerede sovet i flere timer, og Hund begynner å slå seg til ro.
Far har allerede krøpet opp i sengen mens mor er på badet. Da mor kommer inn på rommet står Hund ved siden av sengen på far sin side og koser.
Da mor får lakt seg i sengen, er ikke far interesant lengere, og Hund hopper, like elegant som en flodhest, opp i senga og legger seg diagonalt. Han ruller over på ryggen, halveis over meg, og skriker etter kos.
Mor: “Hund, gå ned!”
Hund: Ser på mor med bedende øyne, krøller seg sammen som en ball og legger seg i hodeenden av senga.
Mor: “Gå ned, sa jeg”
Hund: Krabber forsiktig ned og legger seg over beina til mor
Mor: HUND, GÅ NED!
Slukøret og veldig motvillig hopper Hund så ned fra senga og legger seg på gulvet ved siden av i steden.

Det gjelder å være konsekvent!

En gang er alltid den første

Jeg har aldri hatt en 7- åring før, så jeg vet ikke akkurat hvordan det er.
Jeg har ikke opplevd de trassanfallene, raseriutbruddene og furtingen til en 7- åring før.
Dette er nytt for meg. Jeg må prøve meg fram litt.
Hvordan vil jeg har det egentlig? Hvordan ønsker jeg å oppdra mine barn?
Hvordan ønsker mannen det? Er vi enige?
Dette er spørsmål man er nødt til å ta stilling til ganske tidlig. Og som man må være enige om, ikke minst!

Jeg har aldri hatt en 7- åring i hus før, så jeg vet ikke akkurat hvordan det er.
Jeg har ikke opplevd gleden, smilene, eventyrlysten, fantasien og kjærligheten til en 7- åring før.
Dette er nytt for meg, og jeg må prøve meg fram.
Hvilke verdier ønsker jeg at mine barn skal ha? Hvilke egenskaper og kvaliteter setter jeg høyt? Og hva med meg selv ønsker jeg å vidreføre til mine barn?

Jeg har nå en 7- åring i hus, så jeg begynner å få litt peiling på hvordan det er…
Jeg opplever trassanfallene, raseriutbruddene, furtingen, gleden, smilene, fantasien og kjærligheten til en 7- åring akkurat nå.
Det er ikke nytt for meg lengere, men jeg prøver meg fortsatt fram.
Jeg og mannen har vært ganske enige når det kommer til oppdragelse hele veien, og jeg tror vi klarer å gjennomføre det.
Jeg vet hvilke verdier, egenskaper og kvaliteter jeg setter høyt, og jeg har på en måte nå skjønt hvilke sider ved meg jeg har ført videre til mine barn. Både arvede og innlærte, positive og negative.

Bak raseriutbruddene, trassen og egenrådigheten, der finner jeg et vakkert menneske. En selvstendig 7- åring, en uselvisk jente som setter andres behov foran sine egne.
Hun er sterk, tør å si ifra om hun ikke er enig i noe. Både ovenfor foreldre og lekekamerater.
En inkluderende 7- åring, ingen skal behøve å være alene.
Hun er en tankefull 7- åring. Oppvakt og smart.
Jeg ser mange gode kvaliteter ved henne, og jeg er stolt av henne!
Selv om vi har våre fighter (Tro meg, de er det mye av. Vi er visst litt for like på enkelte områder sier mannen…), så er det ikke de sidene som er mest framtredende.
De er en del av personen Storesøster de også, og de skal hun få lov til å beholde. Prøver jeg å ta bort de, tar jeg bort en del av henne, og det ønsker jeg ikke.
Jeg må nok bare tåle litt fighting innimellom…