Drastiske tiltak

I dag har jeg gjort noe jeg har truet med en stund.
Jeg har puttet alle lekene til jentene i 2 svarte søplesekker og 5 bæreposer, for nå har jeg mast og mast, bedt og kjeftet om at jentene skal rydde på rommet sitt.
Som dere sikkert skjønner, så har de altså ikke ryddet.

Det var noe fortvilelse da Mor dro fram søplesekken og puttet lekene oppi.
Både Lillesøster og Storesøster panikkryddet det de ikke ville at jeg skulle kaste, før de omsider gav opp.
Da Mor fikk en telefon, kastet de seg over rommet igjen, og hjalp til med den siste biten.

Da rommet ar ferdig ryddet/kastet, satte vi oss ned i sofaen og snakket om hva som nettopp hadde skjedd.
Hvorfor jeg hadde kastet lekene deres, og jeg gav de en sjanse til å vinne tilbake lekene sine igjen.
Første betingelse er at de klarer å holde rommet ryddig med de gjenværende lekene sine.
Andre betingelse er at de renser ørene sine og begynner å høre litt mer.
De er eksperter på å lukke ørene og heller krangle enn å gjøre det de blir bedt om.
Jeg sa til de at hvis de bare gjør ting med en gang, så blir de fortere ferdig, og vi slipper all kranglingen.
For det syns ikke jeg og Pappa er noe morsomt.

De var helt med på samtalen, og forstod alvoret i det vi snakket om.
Da jeg tok opp eksemplet om at når jeg ber de om å henge opp tøyet sitt i yttergangen, så gjør det med en gang, i steden for å vente, så løp Lillesøster avgårde og hang opp yttertøyet sitt med en gang.

Jeg er så møkklei av å gå rundt å rydde opp etter alle andre, så møkklei av å være den eneste som gjør en innsats for å holde det i ordnen her!
Så nå gjenstår det bare å ta samme samtale med Mannen da, men jeg lurer på hva jeg skal kaste for å få oppmerksomheten der i gården… =P

Lykken er å ha en bestevenn

Lillesøster har en bestevenn.
En skikkelig bestevenn som mange misunner henne.
Til tross for sine 5 korte år på jorden, har dette vennskapet utviklet seg til å bli skikkelig solid.
Og ekte!
De står ved hverandres side i tykt og tynt, og jeg er sikker på at jentene kunne ha gått i graven for hverandre.
De hører sammen, og timene uten den andre er lange.
De er så glad i hverandre som jeg nesten ikke trodde var mulig.

Lykken er å ha en bestevenn.
En bestevenn man nesten kan se inn i stuen til fra kjøkkenvinduet.
En bestevenn som alltid er tilstede.
En bestevenn man kan låne prinsessekjoler av.
En bestevenn man kan komme hjem til å få brødskive med sjokoladepålegg på.
En bestevenn man kan gjemme seg i skapet med.
En bestevenn som gjør en glad.
En bestevenn som kommer på uanmeldt besøk, og blir nesten helt til leggetid.
En bestevenn man kan dele gleder og sorger med.

Jeg blir varm om hjertet av de to, og jeg er glad for at Lillesøster og denne bestevennen fant hverandre.
Jeg er glad for å få lov til å ta henne inn i varmen, bli kjent med henne, og behandle henne som en del av familien.
Jeg er også glad for å ha fått lov til å bli kjent med mammaen og søsknene hennes, or de er en utrolig herlig familie.

Abonenten kan ikke nåes for øyeblikket

Dette er en feilmelding som ofte kommer opp i forbindelse med mobilsamtaler.
Her i huset er dette en feilmelding som ofte kommer opp når det gjelder Lillesøster…
Hun lever litt i sin egen lille boble, og der er det ikke plass til flere enn henne selv.
Hun er en litt sånn “Lyset er på, men ingen er hjemme”- unge.
Er hun inne i en av sine diller, så erdet rett og slett umulig å nå fram til henne.
Hun synger og traller, og viser egentlig ikke annet enn ren, skjær lykke der hun er.
I det siste har hun vært ekstremt ille…
Jeg kan vel si at det til en viss grad bare er søtt når hun er i godt humør, men når humøret er på bunn, er det ikke like sjarmerende lengere.
Nå om dagen tror jeg at abonenten har reist på ferie, og glemt å legge igjen kontaktinformasjon i tillfelle nødsituasjoner.
Det er trass og dårlig humør, men det er umulig å nå inn!
Ingen ting vi sier til henne når inn, så det er bare å fjerne henne fra situasjonen, og helle tåle noen minutter med hyl og skrik før hun roer seg igjen.

Det er nok en fase hun er gjennom, selv om jeg med skrekk kjenner igjen flere av hennes “tåkefakter” i hennes mor…
Ikke like ille selvfølgelig, men jeg har fått høre at jeg er litt tåkete selv.
Har en lei tendens til å dette ut av samtaler og snakke litt med meg selv.
Men jeg har nå et lys som blafrer innimellom jeg da, og abonenten forlater aldri bopelen sin!

Kan jeg få ligge med deg mamma?

Mor vekkes opp fra Drømmeland.
Sakte men sikkert blir hun dratt tilbake til virkeligheten, en virkelighet som viser seg å være langt på natt.
Ved siden av sengen står en trist og kjempetrøtt 5- åring.
“Kan jeg få ligge med deg mamma?”
Mor finner liksom ingen gode nok argumenter for at svaret blir nei, så dynen blir løftet opp, og Lillesøster kommer krypende.
Det er trygt og godt under mammas dyne.
Lillesøster ligger godt inntil, med Mors arm rundt seg.
Der faller hun raskt til ro.

Men Mor sover ikke mye godt med en liten en i senga.
For det er utrolig hvor stor plass en så liten kropp kan ta!
I løpet av natten havner Lillesøster i midten av sengen, og seg klarer hun å ligge inntil ryggen til Mor, og samtidig sparke Far i ryggen.
Ikke veldig behagelig egentlig.

Og om ikke det er nok, så finner da Katt ut at hun skal inn, så hun stiller seg under soveromsvinduet og skriker.
Da må Mor på med morgenkåpen og tasse ut på trappa for å slippe inn spetakkelet.
Mat må hun jo også ha når hun kommer inn, hvis ikke blir det ikke fred å få.
Også er det jo obligatorisk at Hund jager Katt rundt i leiligheten et par ganger før de faller til ro sammen på sofaen.

Da kan endelig Mor prøve å sove igjen også, men det er ikke like lett etter alle forstyrrelsene.
Mannen ligger og snorker, Lillesøster vrir seg og sender plutselig en arm oppi nasa til Mor, og ute prøver vinden å rive med seg trærne som står langs husveggen.

Morgenen etter våkner Lillesøster storfornøyd etter å ha fått lov til å ligge med mamma, og skjønner ikke helt hvorfor Mor er så trøtt.

Trapp som rutsjebane…

Er ikke å anbefale!
Det  fikk Lillesøster erfare i dag…
Hun skulle ut  og leke sammen med Storesøster og LilleKusine, men på vei ned trappa gikk det litt galt.
Mor fikk ikke helt med meg hva som skjedde, men plutselig hørte jeg et voldsomt brak, mens Lillesøster seilte ned trappene med hodet først.
Hun landet pent og pyntelig nesten nederst i trappa.
Hun hylte, selvølgelig, som en stukken gris, og Mor så for seg et blodbad og knekte tenner og nese mens hun løp ned trappene.

Da Mor kom fram til en noe forskrekket Lillesøster, fikk hun konstatert at det ikke var noe blod.
Tenner og nese så også intakte ut.
Armer og bein satt fortsatt der de skulle, og hodet var riktig vei.
Mor konkluderte da med at ingen skade  var skjedd, og at fallet så mye værre ut enn det faktisk var.
Etter noen minutter på fanget til mamma, ville Lillesøster opp og hente kosekaninen sin.
Utrolig hva en liten kosekanin kan gjøre for en liten sjel.

Mor fikk observert en begynnende kul over høyre øye, og hun sa at kneet ble litt forslått.
Det kommer nok til å se pent ut i morgen, men heller det enn knekte lemmer.

Nye bestevenner?

Jeg tror vi har fått et par nye bestevenner i huset. Lillesøster og Hund.
De vandrer sammen som to erteris.
Til å begynne med var Lillesøster skeptisk, veldig skeptisk. Hun synes det er stas med en hund i familien, det er ikke det. Det er bare at han kan ikke bare komme her å tro at han er en del av familen sånn helt uten videre. Man må jo gjøre seg fortjent til en sånn plass, men jeg tror han er på god vei…
Hun vil gjerne kose han, men han får ikke lov til å sleike henne. Da sier hun i fra så det holder.
Hun vil gjerne dra han med seg over alt, men han får ikke lov til å følge etter henne.
Hun henger om halsen hans og overrøser han med klemmer.
Hun kan kle på han sokker og tøfler fordi han fryser på beina, eller halen…
Han vil gjerne være med inn å legge jentene.
Han tyr til Lillesøster når han vil leke, for hun hyler av latter når hun blir dratt langs gulvet etter tauleka hans.

Jeg ser et bånd mellom disse to, Lillesøster og Hund.
Et bånd som allerede har rukket å bli utrolig sterkt, bare på disse to ukene han har vært en del av familien vår. De er bestevenner, Hund og Lilleøster, og ingen skal få forandre på det…