Chris Medina- What are words: En skikkelig tankevekker

Jeg ser ikke på meg selv som en veldig lettrørt person.
Jeg er ikke den som sitter og sipper av filmer eller sanger.
Nå, derimot.
Jeg gråter fortsatt ikke, men jeg kjenner jeg får en vond klump i magen når jeg hører denne sangen:

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I’ll be there
Anytime you whisper my name, you’ll see
How every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times
Then they don’t
When it’s love
Yeah, you say them out loud
Those words, They never go away
They live on, even when we’re gone

And I know an angel was sent just for me
And I know I’m meant to be where I am
And I’m gonna be
Standing right beside her tonight

And I’m gonna be by your side
I would never leave when she needs me most

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times
Then they don’t
When it’s love
Yeah, you say them out loud
Those words, They never go away
They live on, even when we’re gone

Anywhere you are, I am near
Anywhere you go, I’ll be there
And I’m gonna be here forever more
Every single promise I keep
Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

I’m forever keeping my angel close

Det gjør noe med meg når jeg hører Chris Medina synge “What are words”.
Teksten og historien hans rører ved meg.
Det får meg til å tenke på hva jeg selv har vært igjennom, selv om situasjonene ikke kan sammenlignes forøvrig.

Jeg tenker på hva det faktisk ligger i de ordene man lover hverandre.
Og hvor lite som skal til før de ordene plutselig ikke betyr noe lengre.
En bilulykke med påfølgende hjerneskade, en alvorlig psykiatrisk lidelse, en mørk hemmelighet, personlig krise, andre skader eller ulykker.
Er det ikke nettopp i disse stunder man trenger den man elsker?
En som elsker deg igjen?
Elsker deg for den du er, ikke for den du har, skulle eller burde vært?
Betyr ikke lovnadene noe?
“Lover du å være hos han/henne i gode og onde dager, til døden skiller dere ad?”.
Jeg kan ikke si jeg er en troende person, men jeg lovet heller ikke dette til noen gud, men til min mann.
Å elske og ære han, være trofast mot han til døden skiller oss.
Er det virkelig så lett å bare trekke tilbake ordene?

What are words
If you really don’t mean them
When you say them
What are words
If they’re only for good times

Det gjelder i gode tider, men så fort de dårlige kommer, da stikker jeg.
Takler ikke å møte utfordringene, så da er det lettere å la den du elsker møte de alene.
Det fungerer faktisk ikke sånn.

Cuz what kind of guy would I be
If I was to leave when you need me most

Du forlater ikke en person når vedkommende trenger deg som mest.
Har du ikke tenkt på å stikke før, hvorfor gjøre det da?

Jeg kjenner en klump i magen når jeg hører denne sangen.
Jeg tenker på vår historie.
Mannen sa jeg kunne gå da han ble innlagt på psykiatrisk første gangen, med det var aldri aktuelt.
Jeg har alltid ment de ordene jeg lovet da vi giftet oss.
Jeg akter å stå ved min manns side i tykt og tynt.
Elske og ære i gode og onde dager.
Man må bare ta et valg og stå ved det, brette opp ermene og kaste seg ut i stormen.

Jeg liker ikke denne sangen kun fordi den er fin, men fordi den har fått en personlig betydning for meg.
Den minner meg om en ting Mannen så fint sa en gang etter vi hadde flyttet sammen igjen etter bruddet:

Den som gir seg er en dritt!

Å være en god pårørende…

Gjennom hele livet har et menneske forventninger det kal leve opp til.
Forventninger om alt fra hvordan man oppfører seg, klarer seg på skolen og i arbeidslivet og til forhold, familie og barn.
Havner man i en pårørenderolle, har man også her forventninger til hvordan man skal te seg.
Hvordan skal man være en god pårørende.
Så da er spørsmålet mitt; Hvordan er man en god pårørende?

Og hvordan kan man klare å balansere oppgaven med å være en god pårørende med oppgaven å være en god kone?
En god mamma?
En god arbeidstager?
En god student?
En god venninne?

Og hva om man ikke klarer å mestre alle disse oppgavene da?
Hva om man rakner litt over alt?

Er man en god pårørende når man innimellom bare vil feie problemene under teppet og late som de ikke eksisterer?
Putte fingrene i ørene og synge høyt, falskt og skingrende?
Går det over da?
Vil da mannen blir frisk?

Nei, det fungerer nok ikke sånn…

Støtte oppunder er tingen.
Oppmuntre, gi velmenende råd og hjelpe til å se ting fra et litt annet ståsted.
Pushe litt framover, men samtidig ikke pushe for mye.
Det er en hårfin balanse der.

Hvor mye skal man egentlig pushe?
Hvor mye skal man stå på sidelinjen å se på?
Når og hvordan skal man gripe inn om man ser at ting butter?
Skal man veilede forsiktig inn på riktig spor, eller skal man rett og slett banke litt vett og sunn fornuft inn i skallen til vedkommende?

Man ønsker så veldig å være en støtte, en ressurs.
Kunne bidra med noe konstruktivt.

Samtidig er det hus, hjem, barn og jobb som må balanseres.
Man er bare et menneske, ikke en superperson.
Gnisten forsvinner når man selv ser at man ikke når over alt, ting blir bare halvveis.
Man går på autopilot, en skranten autopilot.

Man ønsker så gjerne positiv respons på det man gjør.
Et lite bevis på at man gjør noe riktig, at man lykkes i det man gjør.
Kjærlighet og takknemlighet er drivstoffet som skal til for å få liv i maskineriet igjen.

Minner fra barndommen

I dag har forelesningene dreid seg om minner og erindring, og en av foreleserne snakket om hvordan kvinnene har forandret seg gjennom generasjonene.
Hva var viktig da min generasjons beste- og oldemødre var små kontra min mor og meg.
Og hva husker man fra da man var liten.
Hvilke verdier var viktige da, og hvilke verdier er viktige nå?

Jeg funderte litt på dette, og tenkte på hva mine barn vil trekke frem som spesielle minner fra sin barndom.
Hvilke verdier mener de at vi har ført videre til de, som de også mener er viktige?

Vil de minnes pappas sykehusopphold, og alt rundt sykdom og problemene oss i mellom?
Eller vil ikke det være et utpreget negativt minne som vil feste seg?
Vil de huske krangler som omhandler legging, lekser, mat og greing av hår?
Jeg vet hva jeg vil at de skal huske.
Jeg vil at de skal huske på den varmen og kjærligheten vi har i hjemmet vårt.
Kanskje det ikke er like ryddig bestandig, men det er et sted folk føler seg hjemme.
Venner og naboer kan komme og gå som de vil omtrent.
Unger er på besøk støtt, de føler seg trygge hos oss.
Foreldrene føler seg trygge når deres barn er hos oss.

Vil de huske turene ut i skogen?
Med venner, familie og pølser?

Vil de trekke fram hvor mye tid mamma brukte på kjøkkenet til å lage ikke bare mat, men også kaker, kjeks og gjærbakst til alle mulige anledninger?
Vil de huske at vafler var en favoritt, og at enkelte familiemedlemmer slukte mer vafler enn andre?

Vil de minnes alle timene de har lekt rundt i nabolaget?
Alle vennene de hadde der de bodde?
Alle husene de kunne komme på besøk til, tigge seg en is, få leke litt inne for så å bli jaget ut igjen?

Vil de huske stundene med høytlesninger under pleddet?
Hva med favorittfilmen og en skål potetgull eller popcorn?
Vil de huske at yndlingen var Knerten, Snøhvit og syv dvergene, Horton eller Alice i eventyrland?

Vil de huske kjærligheten som bodde i huset, i vennene, i naboene?
Vil de huske samholdet både voksne og barn hadde?

Hva vil de trekke fram?
Hvordan vil de huske son mor?
Hvordan vil de huske sin far?
Vil de minnes en lykkelig barndom?

*Tre ord på snei, forglemmeiei*

Å savne hverandre

Jeg har tenkt litt på det innimellom. Det å savne hverandre, være litt borte fra hverandre. Jeg synes egentlig det bare er litt sunt innimellom jeg. Sånn som nå, når jeg er på studiesamling. Jeg synes egentlig det er helt grusomt å være hjemmefra, men samtidig er det litt godt også. Jeg får jo konsentrert meg 110% (i den grad jeg klarer å opprettholde fokus) om skolearbeid og forelesninger, jeg kommer meg litt ut av huset, treffer nye folk. Jeg lærer masse!

Samtidig så savner jeg de hjemme, og det er dette jeg mener er sunt.
Å kjenne på de følelsene av å faktisk savne noen.
Hva med den/de personen/e er det jeg savner?
Hva er det jeg lengter etter?

Når man er fra hverandre får man også masse tid til å reflektere.
Jeg vet med meg selv at jeg tenker masse i hvertfall, kanskje litt for mye til og med.
Tenker mye på hvordan ting er nå, og hvordan ting kan bli.
Er jeg fornøyd med hvordan ting er nå?
Hva er jeg i så fall fornøyd med?
Og hva kan gjøres anderledes?
Er det store eller små forandringer som må til?

Uansett hvor godt det enn er å bo på hotell, spise godt og lære masse.
Jeg lengter hjem, og det er godt å komme tilbake etter noen dager borte fra familien!

Husk bare å kjenne på savn- følelsene.
Bit deg merke i nøyaktig hva det er du savner, og la den/de aktuelle personen/e får vite dette når du treffer den/de igjen.
Som jeg har skrevet her før; ta vare på hverandre!
Vis at du elsker, vis at du bryr deg.
Gi noe til andre, og du vil få tilsvarende tilbake når du minst venter det eller mest trenger det.