Herr Kanins første dager i Gullfiskbollens lokaler

Da er det fire dager siden Herr Kanin flyttet hjem til oss, og det har virkelig gått over all forventning!
Jeg har aldri hatt kanin før, så jeg hadde gjort meg opp en forståelse av at kaniner generelt er litt skvetne og skye vesener.
Dette stemmer jo i hvertfall ikke!
Herr Kanin kom til oss onsdag kveld, så da fikk han lov til å være litt i fred.
Vi hilste på han gjennom sprinklene i burdet, og lot han få lov til å lukte og bli kjent med oss.
På torsdagen hadde vi burdøren åpen neste hele dagen, og klappet han inni burdet.
Vi hadde han også litt på fanget, men så fort han kom ut på gulvet spant han inn i buret igjen.
Hund hadde flere ganger vært borte og hilst på, og han har laget seg en ny plass foran kaninburet.
På fredagen slo det meg plutselig at gulvet vår kanskje var litt ekkelt å hoppe på, så jeg la ut et pledd foran burdet, og da var han ikke vond å be.
Han hoppet ut med en gang og tok seg en liten hopperunde på pleddet og under bordet der vi også har et teppe.
Hund og Herr Kanin har blitt riktig gode venner i løpet av disse dagene.
Hund er og hilser på, og går nesten inn i burdet til Herr Kanin.
Herr Kanin gir ingen tegn til å være redd eller sint, og huset sitt gpr han nesten aldri inn i.
Når han går ut på pleddet, ligger gjerne Hund i midten, og da hopper han rundt og rundt hunden, dytter litt på han, og hopper videre.
Hunden har også vært flittig brukt som klatrestativ.

Katten har jeg vært litt mer skeptisk til, de hadde foreløpig bare hilst gjennom sprinklene i buret.
I går derimot, da tok katten initiativ til å hilse på Herr Kanin når han hoppet rundt i frihet.
Da var Hund på pletten med en gang, og la seg mellom Katt og Herr Kanin.
Det var ikke snakk om at Katt fikk lov til å nærme seg hans kanin altså!
Da måtte Mannen holde Hund sånn at de to andre fikk lov til å hilse.
Sakte og forsiktig nærmet katten seg kaninen, og de luktet på hverandre.
Hun er fortsatt ganske skeptisk til denne nye hårballen.
Herr Kanin hoppet plutselig bort til katt for å hilse på eget initiativ, og det var så gøy å se på de.
Herr Kanin er så utrolig tillitsfull, nysgjerrig og kontaktsøkende.
Om det er jeg og Mannen eller de andre dyrene spiller liksom ingen rolle.

Jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle gå så enkelt å introdusere det nye familiemedlemmet.
Vi har vært ordentlig heldige med de dyrene som har kommet inn i hjemmet vårt, for maken til trygge vesener har jeg ikke sett maken til.

Herr Kanin melder sin ankomst

Da var endelig dagen her, familien ble utvidet med enda et individ.
Denne gangen var det en kanin som meldte sin ankomst.
En 5 mnd gammel hermelinkanin, gutt.
Jeg fant en annonse på finn.no hvor de skulle gi bort kanin med bur.
Det var for så vidt ikke noe å lure på, så jeg tok kontakt med damen bak annonsen.
Han var fortsatt ledig, og jeg fikk skyss for å hente dyret.

Da vi kom fram, så jeg verdens nydeligste lille skapning.
Vi fikk han over i bilen, og fraktet han hjem.

Knoll og Tott har lutet at det har kommet fremmedfolk i hus

Kaninen ble passert på spisebordet så lenge, sånn at han kunne roe seg ned og bli kjent med lukter og sånt i fred.

Hund hoppet raskt opp på stolen “sin”, og sånn ble han sittende hele kvelden.

Jeg og Mannen fikk etterhvert lov til å hilse på krabaten, men ikke løfte på han enda.
Det var trygt og godt i buret.

Her har Hund og Kanin hilst på hverandre gjennom sprinklene

Da var det Dronningen sin tur til å hilse


Knoll og Tott er veldig nysgjerrige på den nye romkameraten, og nysgjerrigheten er gjensidig!

På toppen av buret er det trygt og godt å stå

Natten har gått fint.
Kanin har allerede slått seg til ro her virker det som.
Jentene fikk et lite sjokk da de stod opp i morges, for de visste ingen ting om kaninens ankomst.
Allerede i morges hadde kaninen vist at den godtok både meg og jentene, og Mannen ble ganske fort godkjent da han stod opp han også.
Her kan du lese mer om kaninen som kjæledyr, en veldig informativ og fin side.

Jeg har vært ute og handlet i dag, og kom hjem med en dokasse, litt høy, pellets og burflis.
Da jeg skulle ommøblere og dandere på buret, kravlet Kanin over og rundt meg, og var veldig nysgjerrig på alt jeg gjorde.

Flere av nabolagets barn har vært innom og hilst på, og han har kost seg med løvetann som de har fått gi han.
I hele dag har buret vært åpent, og han har sakte med sikkert fått vende seg til gulvet og omgivelsene hos oss.
Hunden var et fint klatrestativ!

Jeg tror dette kommer til å gå veldig bra.
Kaninen har fått bli kjent med de andre dyrene gjennom gitteret, og vi har tatt det pent og rolig.
Han har ikke gitt noe signaler på at han føler seg utrygg på hverken oss eller dyrene, bortsett fra ved to anledninger.
Det var helt i starten da Hund ble for nærgående på buret, og en av ungene som var innom han ville dytte litt unna.
Alle ungene som har hilst på han har fått streng beskjed om å la han være i fred når han er i huset sitt, eller om han tramper eller dytter de unna.
Det har de vært flinke og respektert.

Det blir spennende nå framover, med en ny krabat som skal tilvennes i familien.
Heldigvis virker han som en veldig harmonisk og trygg kanin, og foreløpig har han sklidd rett inn i familien.

Hund- en venn for livet!

Menneskets beste venn sier de.
At hunden er.
Skaffer du deg hun, får du ikke bare et kjeledyr, men også en god venn.
Her stemmer det så utrolig godt!
Men her er Hund mammas gutt da.
En skikkelig mammadalt.
Der mor er, er Hund.
Om mor går fra stua til kjøkkenet, følger Hund lydløst etter, og deiser ned på gulvet bak mor.
Så når mor snur seg, snubler hun nesten i Hund.

Når mor har vært borte en stund, da spesielt på jobb, er det en utrolig lykkelig Hund som kommer mor stormende i møte!
Han begynner å pipe og gråte allerede når mor er ved postkassene.
Han løper fram og tilbake, bykser rundt mellom stue og gang, og overfaller mor med gledeshyl, hopp og kos idet hun kommer inn døra.
En hilsen som kan bli noe slitsom i lengden.
Men igjen, han da mammas lille gutt, og kommer sikkert alltid til å være det.

En god turkamarat er det også.
Hund elsker å være ute, spesielt i skogen, da koser han seg fælt.
Løper fram og tilbake på stien, inn i skogen og tilbake igjen.
Alle bekker, dammer og tjern må testes ut, og halen veiver rundt og rundt på høykant mens han holder på.
Hund stråler virkelig lykke når vi er på tur.

En ordentlig kosegutt er han også.
Tror nok han er mindre enn han er, for favorittplassen er på fanget til mor.
Eventuelt i nærheten av mor.
Funker ikke det, er alltids far sin plass dugbar også, sammen med Katt.
Da må far finne seg en ny plass.

Vakthund er han også.
En god vokter for flokken sin.
Det kan ikke gå folk på plassen eller i trappa her uten at han sier ifra.
Knurrer helt til lyden er borte eller folk har kommet inn.
Da er det bra.
Han er ikke sint, bare varsler at det kommer folk.

Skaffer man seg en hund, eller katt for den saks skyld, så får man seg en venn for livet.
En som liker deg for den du er, som ikke setter krav til deg du ikke kan innfri.
En trofast venn.
En venn som elsker deg ubetingelsesløst.

Blogget fra min elskede Xperia mini pro

En nydelig dag i skogen

I dag våknet jeg til nok en nydelig høstdag.
Solen skinte om kapp med humøret, og jeg bestemte meg da for å ta turen opp i skogen sammen med Hund.
Jeg fikk sendt avgårde Storesøster på skolen, smurt med meg matpakke, kokt te og funnet fram sitteunderlaget.
Vi fikk levert Lillesøster i barnehagen, og vendte nesa mot skogen.
Og der inne ventet det et nydelig syn!

Skogen var badet i rødt, gult og oransje, og sollyset flommet over tretoppene.
Het utrolig nydelig!

Bakken var dekket med blader, og rimfrosten dryppet fra trærne.

Det var så pent å se utover dammen.
Rim dekket dammen, og solen speilet seg i vannet.

Hele stemningen var egentlig litt trolsk.
Magisk!

Vi vandret et stykke innover skogen med et mål for øyet; En hytte hvor jeg skulle spise frokosten min!
Vi var faktisk så inne i vår egen verden, både Hund og jeg, at vi ikke enset en annen hund som kom sprettende fram fra svingen foran oss.
En helt utrolig nydelig dalmatiner.
Med brune prikker!
Jeg skvatt himmelhøyt, og det gjorde for så vidt Hund også.
En av de bjeffet, men jeg fikk ikke med meg hvem av de.
Hundene fikk hilse på hverandre, og jeg slapp Hund også så de fikk leke.
Det var rundt og rundt, fram og tilbake, opp og ned.
De fikk virkelig brent litt energi!

Etter noen minutters lek tuslet vi vidre mot målet, litt mer våkne nå.
Etter en times vandring kom vi fram til hytta.
Der skinte sola, og fant en stein jeg fortærte frokosten min på.

Hund ville også ha litt frokost, så han hoppen opp på steinen til meg.
Da han prøvde å sette seg skled han bare ned, så da ble det nok bakken på han.
Vi fikk delt frokosten min, og jeg tok noen slurker av en te som hadde blitt alt for søt.
Utsikten ble nytt, og Hund fikk løpt og rast enda mer fra seg.

Da var det på tide å vende nesa hjemover igjen.
Hund fikk løpe løs et godt stykke av veien.
Svinset og svanset avgårde med halen høyt hevet og logrende, og ørene flaksende.
Da vi kom ned til dammen igjen fant Hund ut at han ville bade, så han forsvant gjennom buskaset og ut i dammen.

Han svømte ikke i dag, for det fant han vel ut at var for kaldt, men han løp gjennom vannet og rundt og rundt på myra der og var storfornøyd!

Dette var en helt utrolig god start på dagen, og skal virkelig gjentas om ikke så alt for lenge.

Det er så regntungt, grått og trist…

Himmelen er regntung og grå.
Innimellom ser det ut som solen er på vei til å bryte gjennom, men jeg tror skyene seirer i dag.
Det er på en måte en sånn dag i dag.
Regntung og grå.
Det trenger også inn på kropp og humør.
I dag er alt tungt.
Det verker i ledd, og kroppen skriker av utmattelse.
Uvisst av hvilken grunn.
Dette er dagen man skulle ønske man aldri stod opp, at man bare kunne blitt under den gode, varme dyna hele dagen.
Men sånn fungerer det rett og slett ikke.
Man må opp, man må fungere.
Unger og Mann er sendt av gårde dit de skal, Hund er luftet, og Mor har skiftet til joggebukse, ullsokker og strikkejakke.
Kjenner høsten i luftet, og det er bare deilig.
Kanskje man kan snu det grå og regntunge over til noe positivt?
Tanken på at høsten lurer rundt hjørnet gjør alt litt bedre.
Snart kommer den friske, deilige høstluften med et hint av snø.
Bladene på trærne skifter fra klar grønt til spreke farger i rødt, gult og orange.
Den energigivende høstsolen som steker en deilig dag.
Ikke den varmeste og beste sommerdagen kan slå en solfylt og nydelig høstdag.

Så er dagen kanskje ikke så ille likevel, om man tenker framover.
Hund har labbet trofast i helene mine i hele dag, og tekoppen har gjort godt for en sliten sjel.

Kveldstur med Hund… Og Katt!

I kveld, som lignende kvelder tidligere, har jeg gått en liten kveldstur med Hund.
Og i kveld, som lignende kvelder tidligere, har Katt blitt med på denne turen.
I kveld, ulikt fra kvelder tidligere, gikk mor i pysjen på denne turen, noe som egentlig er uvesentlig når jeg tenker etter…

Mor tar på seg en genser, bretter sammen noen bæsjeposer og legger i lomma (ja, jeg bretter posene, big deal) og går ut i gangen.
Hund og Katt piler ut i gangen så fort jeg åpner døra, og Hund venter tålmodig til jeg har fått på han båndet.
I flokk og følge ramler vi ned trappa og stuper ut døra.
Hund var nok ganske tissetrengt, for han løper bort til nærmeste gresstue, kan ikke tisse midt på bakken må skjønne, og legger fra seg noen desiliter der.
Vi kommer ikke lengere enn ut til postkassene før Katt kommer galloperende etter for å ta oss igjen.
Når hun kommer opp på siden av oss må hun først bort å snuse litt på Hund, før hun deretter dels trippende, dels hoppende og dels dansende fører an turen vår.
Når vi runder første hjørnet finner Katt seg en gårdsplass som hun kaster seg ned på.
Ruller fram og tilbake på ryggen før hun sprer alle fire beina i hver sin retning og ser bedende bort på Hund.
Vanligvis pleier han og blidgjøre fruen med p komme bort og sleike henne litt i skrittet, men i dag var det ikke snakk om noe Diva- behandling fra Hund.
Jeg tror Katt ble litt fornærmet…
Vi gikk et lite stykke mens hun spratt litt ut i grøftene ved siden av oss, før hun setter fart og løper forbi oss.
Vi runder en sving til, og nok en sving før Katt tar rennafart og kaster seg opp i et stort furutre.
Der klamrer hun seg fast til vi har passert, før hun snubler ned igjen og forsvinner inn i buskaset bak oss.
Der gjenvinner hun kontrollen før hun nok en gang henter oss inn og holder seg på to kattelengder foran oss resten av turen.
Ved postkassen skiller vi lag.
Jeg og Hund går inn for å sove litt, mens Katt blir igjen ute for å fortsette sine nattlige tokter i nabolaget.

Tjuvradd!

Her om dagen var Mannen og Svoger i Sverige en tur, og mannen kjøpte med en toblerone og en pakke dumlekjærligheter til meg.
Jeg eeelsker dumlekjærligheter!
I går skulle vi være barnevakter for minstesønnen til et vennepar av oss, og han ble hentet sånn i 9.30- tiden.
Etter at han hadde spist lunsj skulle jeg og svigerinna mi rusle en liten tur sånn at fikk sove.
Hun tok med seg sin yngste sønn som er jevngammel, og vi gikk.
Hund var litt fornermet for at han ikke fikk være med, men siden det ble to barnevogner og greier, fant jeg at han fikk være igjen hjemme.
Planen var jo at så fort vi kom hjem igjen, skulle jeg inn og hente Hund sånn at han fikke være med ut i hagen og leke.

Men sånn tenkte ikke Hund…
Da jeg kom inn igjen for å hente Hund var det første som møtte meg en overblid, logrende synder i gangen!
Bak han skimtet jeg masse rødt dumlepapir og pinner inne i stua.
Han var ikke så veldig vanskelig å avsløre.
For det første var det bare Hund som var hjemme, og for det andre var all søpla samlet pent på plassen hans.
Da kjente jeg at det gikk en sikring hos meg, for jeg hadde bare spist en kjærlighet selv.
Men jeg kunne jo ikke ta han for det, siden jeg hadde lakt igjen den posen på bordet, og jeg så ikke at han tok den.
Som om det var noe å lure på liksom…
Men om jeg likevel hadde trengt enda en bekreftelse på at det var han som spise kjærlighetene mine, så fikk Mannen et bevis i går da han var på tur med han, og et til i dag da papiret hadde passert gjennom systemet!

Ja, ja.
Man lærer så lenge man lever.
Dagens konklusjon; Ikke la dumlekjærlighetene til Mor ligge igjen inne hos en fornermet Hund!

På blåbærtur

I går kveld var jeg og to kolleger av meg på blåbærtur oppi skogen her.
Jeg hadde hørt noe rykter om at det var mye blåbær oppe ved en hytte som mannen hadde vært på her tidligere.
Jeg pakket da med meg genser, ullsokker, plastposer, bøtte, bærplukker, lommelykter, vann, bæsjeposer og hund og for avgårde. (Ingen skal si at jeg ikke er forberedt, men hva annet kan man gjøre når man er gift med en Røde Korser?)
Vi dura så opp i skogen, og undertegnede skulle være guide opp til hytta.
Kollegene mine stole fullt og fast på meg og at jeg fant veien opp dit.
Godt at noen av oss gjorde det da.
Vi fant ikke hytta…
Men vi fant mye blåbær.
Jeg sliter med liten tålmodighet og en kranglete bærplukker, så jeg får ikke med meg så mye bær.

Blåbæra var lokalisert midt oppi en myr, og midt i myra var det en bekk.
Denne bekken fant Hund, og gjett om han koste seg!
Løp fram og tilbake gjennom blåbærlyng før han hoppet ut i bekken og løp et stykk gjennom den.
Han svinset og svanset rundt i skogen og sjekket ut terrenget (ja, jeg vet det er båndtvang) og levde en hunds gode liv.

Hund koser seg i bekken

Masse blåbær og… Hund!

Noen pauser i lyngen må man ta mellom all løpingen og badingen

Strikkelysten som forsvant

Her en dag så tenkte jeg at jeg sulle ta opp igjen strikkinga mi.
Det er leeeenge siden sist jeg prøvde meg på å strikke et eller annet, og siden vinteren er i anmarsj, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på et nytt par med sokker.
Som sakt, så gjort.
Jeg la opp maskene på mine fire pinner, og gikk løs med hevet hodet og friskt mot.
Jeg kom gjennom de første truende rundene uten problemer, og var storfornøyd for at jeg slapp å snurpe sammen skjøten på sokkene.
Jeg la da bort strikketøyet for kvelden, stolt som en hane.
Dagen etter tok jeg på nytt fram sokken min, og skulle strikk en omgang eller to mens jeg ventet på mamma.
Vi skulle ut og drikke kaffe sammen.
Jeg hadde regnet med at hun ringte da hun dro hjemmefra, men plutselig stod hun på gårdsplassen, og da fikk jeg det travlet.
Kastet på meg og ungene klærne, rasket med meg lommebok og nøkler og hastet ut døra.
Da jeg kom hjem igjen fant jeg strikketøyet mitt, ikke helt der jeg la det fra meg, i denne forfatningen:

Sånn kan det gå når Hund ikke lenger oppholder seg i bur, og noen lar et fristende strikketøy ligge på sofaen et par timer.
Det er liksom dømt til å mislykkes det.

Så nå ble strikkepiffen blåst ut av meg for denne gang.

Gleden med barn og dyr

Jeg syns det er mye fordeler ved å ha barn og dyr.
Vi tenkte nøye gjennom ting før vi valgte å skaffe oss Hund, mye praktisk å tenke over.
En av tingene som veiet for, var nettopp det at jeg ønsker at mine barn skal få vokse opp sammen med dyr.
Vi hadde jo en katt fra før av, og en hund var liksom det vi måtte ha for å gjøre familien komplett.

Nå driver vi og trener opp Storesøster til å få gå turer med Hund alene.
Hun får lov til å holde han når vi går turer sammen, og hun og StoreKusine får lov til å gå turer med han.
Da bytter de på å holde han.
Vi lærer henne også viktigheten av å overholde båndtvangen, og hun lærer seg til å plukke opp hundeavføringen.
Lillesøster får lov til å holde han fra postkassene og inn, og det fungerer også fint.
Han sitter pent mens jentene tar av og på båndet, og han venter med å gå inn til de gir han lov til det.
Jentene får også lov til å mate dyrene, både Hund, Katt og Akvariet.
Det gir dem en følelse av at dyrene også er deres, og at de bidrar med dyreholdet.
Det gir dem et ansvar, et ansvar jeg synes er viktig.