Trygge og harmoniske barn

Vår familie har vært igjennom mye de siste årene.
Sykdom og alt det bærer med seg, samlivsbrudd for så å reversere det igjen.
Mye fravær for far, og desto mer ansvar på mor.
Vi er vel type familie som egentlig gjør det ganske dårlig på statistikkene.
For det første er vi et par hvor den ene halvdelen har bipolar lidelse, og bare der begynner ting å skurre.
På statistikkene.
I følge helsenett.no er det gjort lite forskning på bipolar lidelse og parforhold, men de undersøkelse som er gjort sier at det er mye problemer.
Både emosjonelt og praktisk.
På statistikkene.

Jeg tør å påstå at vi alt i alt ikke har kommet så dårlig ut jeg, trass dårlige odds.
Vi har klart å få trygge og harmoniske barn.
På  tross av statistikkene.
Klart det er trass, krangling og utfordringer her også, men jeg tror ikke det er noe mer her enn hos andre familier med barn på samme alder.

Jeg liker så godt denne teksten:

Barn som er vant til spydigheter lærer å bli usikre
Barn som er vant til kritikk lærer seg å fordømme
Barn som er vant til mistillit lærer å fare med juks
Barn som er vant til motvilje lærer seg å hate
Barn som er vant til hengivenhet lærer å bli glad i andre
Barn som er vant til oppmuntring lærer å vise tillit
Barn som er vant til oppriktighet lærer å skjelne sannhet fra løgn
Barn som er vant til hjelpsomhet lærer å vise omtanke
Barn som er vant til tålmodighet lærer å vise forståelse
Barn som er vant til lykke vil finne kjærlighet og skjønnhet

-Ronald Russell

Denne teksten kaller “Livets lære”, og jeg er så enig.
Følger man dette, så vil man klare å få disse trygge og harmoniske barna, selv om ting stormer litt.
Klarer man å ta vare på barna i en slik situasjon.
Involvere de.
Trygge de.
Være ærlige med de.
Så tror jeg mye er gjort.

Vi har alltid vært åpne og ærlige, også overfor barna.
Vi har alltid trygget de på at ingenting er deres feil, og at mamma og pappa er like glade i de uansett.
Det er ord vi bruker flittig.
“Jeg er glad i deg”.
Selv om 5- åringen hyler at mamma er dum og slem fordi hun ikke får brødskive med smør og sukker til middag, eller 8- åringen smeller med dører fordi ting er “urettferdig” og at hun “ikke får lov til noenting” når hun må rydde rommet før hun går ut.
Selv da, eller gjerne spesielt da, er vi flinke til å si at vi er glade i de.
Litt for å irritere de, siden det ikke er det de vil høre når sinnet raser, men også for å vise nettopp at vi er glade i de uansett!
Selv om vi er dummest og slemmest i verden.

Derfor tror jeg at ungene har blitt som de har blitt.
Hjemmet vårt er også et knutepunkt i nabolaget, både for voksne og barn.
Gjennom en uke kan det være opptil 10- 15 ulike barn innom her, og mange av deres foreldre også.
Vi har alltid ønsket oss et åpent hjem, og nabolagets barn føler seg også veldig velkomne her.
Det merker jeg på de.
De buser rett inn fordi de vet at vi hater ringeklokka, de prater med oss voksne som med side egne foreldre, og vi behandler de likt som våre egne barn.
Regler er likt for alle, og trygghet og kjærlighet er det nok av her.

Generelt sett er nok dette et hus med mye harmoni.
Det sier seg vel selv når to voksne, to barn, en hund, en katt og to kaniner kan leve fredelig sammen.
Side om side, i denne litt for trange leiligheten.

Kjeledyr og ansvarsfraskrivelse

Jeg har lyst på kanin.
Jeg har skikkelig lyst på kanin.
Helt siden jeg var barn har jeg hatt lyst på kanin, og tenkt at det skal bli godt å flytte for seg selv.
For da kan jeg skaffe meg kanin.
Men den gang ei…
Mannen vil ikke ha kanin.
Men det stopper ikke meg fra å se på annonser på finn.no.
Jeg er mye på Finn sine sider og ser, og i min søken etter kaniner som trenger nye, trygge og gode hjem kommer jeg over mange betenkeligheter.
Det er en urovekkende stor andel barn som skal gi bort sine små kjeledegger.
Barn!
De har fått en kanin eller tre og nå “har de blitt større og ikke like interessert i kaniner som for to år siden”, så da må kaninene omplasseres.
Når jeg leser sånt så lurer jeg på hvor i alle dager foreldrene er??
Et barn kan da ikke gå å skaffe seg et dyr på egen hånd, da må det foreldre til.
Og da mener jeg at å legge det fulle og hele ansvaret over på barna er riv ruskende galt fra foreldrenes side!
De er da tross alt are barn!

Vi har noen dyr i vår husstand.
I dag teller vi en hund, en katt og et akvarium med ca 12 svømmere.
I fjor gav jeg og Mannen akvariet til Storesøster.
Storesøster var da seks eller syv år gammel.
Vi kan da ikke forvente at jentungen skal stå med det fulle og hele ansvaret for dette akvariet!
Passe på at de får mat to ganger om dagen og bytte vannet jevnlig.
Her er jeg for inkludering!
Man skal ikke overlate et dyrehold til et barn, men man kan inkludere barna i et felles dyrehold.

Som sakt har vi noen dyr under vårt tak.
Jentene kan få oppgaver som å mate dyrene, det er noe de fikser, og de er stolte over å kunne få lov til å bidra.
Storesøster får også lov til å ta med Hund ut i hagen og leke med han.
Hun og den ene kusinen hennes får også lov til å gå kortere turer med han i nabolager og rett opp i skogen her.
Dette er noe de mestrer, og en oppgave de vokser på.
De har med seg flere hundeposer, for de er fullstendig klar over at om Hund bæsjer, må det plukkes opp igjen!

Jeg ønsker meg kaniner.
Lillesøster har også nevnt noe om kanin, men skaffer vi oss kaniner blir de “mine”.
Familiens.
De kan fortsatt få være med på mating, stell og aktivisering av kaninene, på samme måte som med de dyrene vi allerede har.
På dennemåten velger jeg å tro at vi bidrar til en sunn holdning til dyrehold, og barna lærer seg å ta ansvar.
De forstår at det er jobb med dyr, men det er en jobb som må gjøres når man først har gått til anskaffelse av en kjeledegge.
Skaffer man seg dyr må man ha i bakhodet at de faktisk lever en del år, og man setter de ikke bort barne fordi man går lei.
Det skulle man i så fall ha tenkt på på forhånd!

Nytt år- nye muligheter

Ja, da har vi nok en gang trådt inn i et nytt år.
2011 skriver vi nå.
Jeg kunne gjerne fylt dette innlegget med en drøss med nyttårsforsetter jeg har satt meg for året.
Spise sunnere, være mer i aktivitet, gjenoppta scrapping eller strikking, lese mer bøker, bli flinkere med skolen, finne på mer aktiviteter med barna, bli flinkere til å blogge.
Det er nok å ta av.
Men jeg velger å la være.
Jeg vil ikke øse av meg med en haug nyttårsforsetter jeg vet jeg ikke klarer å holde.
Det blir like nedtur hver gang det.
I stedet så vil jeg velge å fortsette det jeg mener har vært positivt i 2010.
Jeg vil fortsette å huse ungenes venner, og deres foreldre for eksempel.
Jeg trives med å være et samlingspunkt for både barn og voksne i nabolaget, jeg trives med at barna føler seg trygge her, og ønsker å være her.
Jeg vil fortsette å oppdra mine barn med de verdiene og holdningene jeg syns er viktige.
På den måten vil jeg få to individer som er selvstendige, empatiske og gode.
De vil se gleden og viktigheten av å gjøre noe for andre.
Være uselviske.

Så dere får ingen forsetter fra meg.
Ikke i år heller.
Jeg vil derimot ønske alle som er innom et riktig godt nytt år med nye muligheter.
Også vil jeg avslutte med et sitat:

Be the change you want to see in the world!

Luke nummer 9- Pepperkakebaking

Vår adventskalender har på en måte blitt hele nabolagets adventskalender.

På torsdag hadde vi bestemt å ha pepperkakebaking.
Vi hadde invitert med oss noen naboer på dette, og gledet oss masse.
Storesøster skulle ta følge med naboene hjem fra skolen, og jeg skulle hente Lillesøster og hennes venninne i barnehagen.
Da Mannen leverte snuppa i barnehagen kom to av venninnene løpende og fortalte om pepperkakebakingen, og venninne 2 hadde fått for seg at også hun skulle være med på dette.
Joda, moren ble ringt etter, og sånn ble det.
Enda noen naboer og en kusine ble invitert med på laget, så plutselig var det 9 barn og 5 voksne med på pepperkakebaking.
Det var en utrolig koselig dag.
Mannen og en av naboene gikk på butikken og kjøpte pølser til en hel armè, så alle ble gode og mette.

Det ble stekt flere brett med pepperkaker, og alle ungene fikk delta like mye.
Flere av aktivitetene våre har involvert naboene våre, og vi koser oss like mye alle sammen.

Nok en vellykket gjennomført kalenderaktivitet som ikke bare gleder våre barn, men også nabolagets små og store.
Jeg elsker virkelig adventstiden, familien min og naboene mine!

Luke nummer 3- Refleksrebusløp

I går var det 3. desember, og i vår kalenderluke lå det en lapp med påskriften: Refleksrebusløp.
Dette går ut på at vi skulle merke en løype i skogen med reflekser, dele barna inn i grupper også skulle de navigere seg fram med hjelp av refleksene.
I forkant av denne aktiviteten hadde jeg og Mannen delt ut invitasjoner til folk i nabolaget, og på vår liste over påmeldte stod det 10 voksne og 14 barn da fredagen kom.
Mannen hadde også vært hos NAF og fått mellom 100 og 200 reflekser som vi kunne benytte til å merke opp løypa med.
Oppgaver til løypa og diplomer til barna ble skrevet ut og laminert.

Vi møttes opp kl 16.30 på fredagen, da hadde mørket rukket å senke seg over bygda, og forventningene til både store og små var skyhøye.
Vi hadde dessverre fått noen avbud i siste liten pga sykdom, bla vår egen Lillesøster, men vi ble likevel 6 voksne og 12 barn, så jeg syns oppmøtet var veldig bra.

Barna ble delt inn i tre grupper, 4 barn per gruppe.
En gruppe hadde en voksen, og to grupper hadde to.
Siste mann gikk i forveien til målstreken og fyrte opp bålet.
Gruppene ble sendt ut i intervaller, og jeg, Hund og en nabo hadde gleden av å lede første gruppe.
Vi fulgte en lysløype et lite stykke før vi fant de første refleksene og tok av inn i svarte skaugen.
Der var det helt ubeskrivelig pent!
Trærne var fulle av snø og rim og ungene lyste seg fram med lommelykter.

Et stykke ut i løypa måtte vi gjennom en passasje av trær hvor snøen og måten de stod på formet en tunnel.
Helt magisk var det!



Hund var helt i hundre, løp fram og tilbake, gravde og rullet seg rundt i snøen.
For anledningen hadde jeg knytt fast en refleks i halsbåndet hans, for refleksvesten hans har røket.

Løypa var ikke lang, ca 1 km, men det holder egentlig i denne settingen.
Det var 5 oppgaver fordelt i løypa, og ungene lo godt da jeg og naboen måtte hinke på et bein og synge Bæ, bæ lille lam.
Det var litt tungt på stien og med masse tøy, men ikke umulig. =)
En annen oppgave gikk ut på at vi skulle slukke lyktene våre og være helt stille en liten stund.
Hørte vi noe spesielt?
Vår gruppe var litt trege, så vi hørte bare gruppe to på denne oppgaven, men en av ungene var overbevis om at hun hørte en mus.

Vel framme i mål ventet det bål på oss, og vi kunne finne fram kakao og pølser fra sekkene våre.
Diplomer og gullmedaljer ble delt ut til alle ungene, og alle var enige om at dette var en opplevelse uten like.
Dette må gjentaes neste år også!=)

En nydelig dag i skogen

I dag våknet jeg til nok en nydelig høstdag.
Solen skinte om kapp med humøret, og jeg bestemte meg da for å ta turen opp i skogen sammen med Hund.
Jeg fikk sendt avgårde Storesøster på skolen, smurt med meg matpakke, kokt te og funnet fram sitteunderlaget.
Vi fikk levert Lillesøster i barnehagen, og vendte nesa mot skogen.
Og der inne ventet det et nydelig syn!

Skogen var badet i rødt, gult og oransje, og sollyset flommet over tretoppene.
Het utrolig nydelig!

Bakken var dekket med blader, og rimfrosten dryppet fra trærne.

Det var så pent å se utover dammen.
Rim dekket dammen, og solen speilet seg i vannet.

Hele stemningen var egentlig litt trolsk.
Magisk!

Vi vandret et stykke innover skogen med et mål for øyet; En hytte hvor jeg skulle spise frokosten min!
Vi var faktisk så inne i vår egen verden, både Hund og jeg, at vi ikke enset en annen hund som kom sprettende fram fra svingen foran oss.
En helt utrolig nydelig dalmatiner.
Med brune prikker!
Jeg skvatt himmelhøyt, og det gjorde for så vidt Hund også.
En av de bjeffet, men jeg fikk ikke med meg hvem av de.
Hundene fikk hilse på hverandre, og jeg slapp Hund også så de fikk leke.
Det var rundt og rundt, fram og tilbake, opp og ned.
De fikk virkelig brent litt energi!

Etter noen minutters lek tuslet vi vidre mot målet, litt mer våkne nå.
Etter en times vandring kom vi fram til hytta.
Der skinte sola, og fant en stein jeg fortærte frokosten min på.

Hund ville også ha litt frokost, så han hoppen opp på steinen til meg.
Da han prøvde å sette seg skled han bare ned, så da ble det nok bakken på han.
Vi fikk delt frokosten min, og jeg tok noen slurker av en te som hadde blitt alt for søt.
Utsikten ble nytt, og Hund fikk løpt og rast enda mer fra seg.

Da var det på tide å vende nesa hjemover igjen.
Hund fikk løpe løs et godt stykke av veien.
Svinset og svanset avgårde med halen høyt hevet og logrende, og ørene flaksende.
Da vi kom ned til dammen igjen fant Hund ut at han ville bade, så han forsvant gjennom buskaset og ut i dammen.

Han svømte ikke i dag, for det fant han vel ut at var for kaldt, men han løp gjennom vannet og rundt og rundt på myra der og var storfornøyd!

Dette var en helt utrolig god start på dagen, og skal virkelig gjentas om ikke så alt for lenge.

Er livet urettferdig?

Livet er urettferdig, det er et tanke jeg har hatt i hodet mer enn en gang de siste årene.
Hvorfor meg?
Hvorfor oss?
Og det gjelder ikke bare meg og min familie, jeg kjenner mange som liksom har “fått alt”.
Hvorfor de?

Jeg pratet litt med en kollega av meg om dette her en kveld.
Er livet urettferdig?
Ja, noen ganger kan det virke sånn.
Nettopp fordi noen ser ut til å få alt som heter tragedier og elendighet.
Andre bare seiler gjennom livet uten å møte motgang.
Min kollega har også vært gjennom sitt, og der er det stadig mer motgang på trappene.
Men vi kom fram til det at på en bissar måte er vi heldigere enn disse som lever inne i en rosa liten sky.
Vi kan å takle motgang.
Vi har ridd av noen stormer før.
Vi er mer rustet når neste orkan herjer.
Vi får masse erfaringer.
Vi blir styrket som mennesker.
Disse som lever i en liten rosa sky kan gå på en virkelig stor smell den dagen de møter litt motgang av større eller mindre grad, men vi har vært der før.
Vi kan fortsatt stå oppreist vi, når stormen har lakt seg og det er på tide å samle kaoset.
Vi tar med oss erfaringene og drar nytte av de neste gang vi har behov for det.
Vi kan veilede og hjelpe andre i samme situasjon- være en støtte.

Jeg synes egentlig at utsagnet “man får ikke mer enn man kan takle” er ganske treffende.
Selv om det ikke virker sånn der og da, så stemmer det jo.
Eller så kan man snu om på det litt.
Man lærer seg å takle det man får.
Det er det som er styrken bak en hverdag til tider fylt med motgang og utfordringer.
Og det er nettopp på grunn av alle disse tingene jeg har nevt at jeg kanskje mener at livert ikke er urettferdig likevel.
Jeg kan velge å “legge meg ned for å dø”.
Jeg kan velge å gi opp.
Jeg kan velge å la være å bry meg.
Men jeg velger å bry meg.
Jeg velger å dra nytte av erfaringene mine.
Jeg velger å la dette gjøre mg til et sterkere menneske.
Jeg velger å løfte hodet å se framover.
Jeg velger å kose meg med livet og de menneskene rundt meg jeg elsker og er glad i.
Livet er ikke urettferdig, men livet kan være en utfordring.
En utfordrig jeg har valgt å ta!

Nytt leketøy

I går fikk Mor seg et nytt leketøy.
Mor, som aldri skulle ha seg Sony Ericsson.
Mor, som i hvertfall aldri skulle ha touch- telefon, har nå fått seg en Sony Ericsson Xperia X10 mini pro.
Min svigerinne hadde gått over fra Iphone til denne, men jeg hører at en gang Iphone, alltid Iphone, så plutselig hadde hun kjøpt Iphone4, og hadde en ekstra mobil til salgs.
Så heldige Mor blogger nå fra sin nye Sony Ericsson Xperia X10 mino pro, og er så fornøyd som hun aldri før har vært med en mobil!

Pay it forward

I går kveld så jeg og mannen på film, og valget falt på Pay it forward” med Kevin Spacy, Helen Hunt og Haley Joel Osment.
Dette er en film vi har sett før begge to, en film som har gjort inntrykk.

Den handler om en gutt om fikk en oppgave av samfunnsfaglæreren sin.
Klassen skulle prøve å finne på en ting om kunne være med på å forandre verden, og han kom opp med “Pay it forward”.
Det går ut på at en person gjør tre personer en tjeneste, noe de ikke kan klare selv.
Og hver av de tre personene må da igjen gøre tre nye per soner en tjeneste, og sånn fortsetter det.
Pay it forward- Gi det videre.

Tenk hvis dette kunne vært en hverdagslig filosofi hos folk.
Dette burde ha sittet i ryggmargen til folk.
Hjelp til der det trengs, kjente som ukjente.
Koster det seg så veldig mye å glede et anet menneske?
Noe som kan være en filleting for deg selv, kan faktisk bety ganske mye for en annen.
Et ordtak jeg husker godt fra jeg var liten er “Den tørste gleden du kan ha, er å gjøre andre glad”, og det er faktisk mye i det.
Gi litt av deg selv til andre, og du vil en gang få noe tilbake, den dagen du trenger det!
Ønsker du å forandre verden, start med deg selv!

Jeg er lykkelig

Hva legger man egentlig i det å være lykkelig?
Jeg tror mange legger lista ganske høyt.
I uformelle undersøkelser på ulike fora på nett har jeg sett at mange er ganske forsiktige med å definere seg selv som lykkelige,  selv om de har mange av faktorene jeg ser på som medvirkende til å være lykkelig.
Selvfølgelig, alt er ikke bestandig som det kan virke, men likevel.

Jeg er ikke rik, langt derifra.
Vi har så vi klarer oss.

Vi leier leilighet, men det fungerer også bra.
Vi har tak over hodet.

Jeg har jeg jobb jeg trives i, og siden jeg jobber innen pleie og omsorg er jeg heller ikke redd for dette med finanskriser også videre.
Jobben min er anske trygg på det viset.
Jeg tar også videreutdanning ved siden av jobben.
Jeg får mer faginputt, og blir dermed bedre kvalifisert til å gjøre jobben min.

Jeg har no nydelig barn.
Ja, de kan være en håndfull innimellom.
Det går en kule varmt, og jeg skulle ønske jeg kunne gi de bort til første og beste jeg møter.
Men de er mine barn, de er mitt kjøtt og blod.
Jeg er stolt av de, og jeg elskker de over alt på jord.

Jeg er gift med en herlig mann.
Greit, han har sine svakheter som alle andre.
Han har en sykdom man gjerne skulle vært foruten, men man får bare gjøre det beste ut av det.
Vi har det bra sammen, vi elsker hverandre.

Jeg har to uintelligente, men nydelige dyr.
Hund og Katt.
Sammen med akvariet gjør de familien komplett.

Jeg bor i verdens beste nabolag!
Barnehage, skole og jobb i umiddelbar nærhet.
Personene i dette nabolaget er bare verdens herligste, og de har verdens herligste barn.
Ungene leker bare her i nærheten, vi vet hvem de leker med, og stort sett hvor de er til en hver tid.
Vi samles innimellom på kaffe, grilling eller bare skravlings, og det er like koselig hver gang.

Jeg klarer å se gleder i den minste, hverdagslige ting.
Kan det være fordi vi har møtt mye motgang?
Man setter mer pris på det man har.
Jeg kan sitte og tenke og fundere på hvordan vi har det, hvordan sommeren har vært, hvordan ting kunne vært, og hvordan det har blitt.
Det gjør meg lykkelig.
Jeg er lykkelig!