En dag på farten

Ferden begynner hjemme klokken 7.45. Da går jeg til bussen, for mor skal på videokonferanse.
Litt over 8 befinner jeg meg på togstasjonen. Jeg og mange andre.
Jeg har god tid, toget mitt går ikke før om 40 minutter.
Rolig går jeg mot bilettautomaten mens folk haster forbi meg. Noen med trillekofferter, andre med sekker.
Dette er rushet for elever som skal på vidregående.
Lange, hengslete guttekropper med alt for mye aftershave subber forbi meg. Mye bustete hår gjemmes under lua eller capsen. Gjerne i følge med jenter i alt for korte skjørt og alt for mye sminke. Håret er tupert og hjemmebleket. Skillet etter brunkremen lyser mot meg, og jeg kjenner meg litt flau på deres vegne.
Man skulle ikke tro de hadde speil hjemme, sånn som mange av de ser ut.

Jeg rusler mot narvesen for å kjøpe meg proviant på turen. En flaske B0naqua. Jeg har nok en gang begynt et nytt og sunt liv, så søtsaker klarer jeg å motså.
Videre går ferden til perongen min. Jeg dumper ned på gulvet, og støttet ryggen mot veggen.
På ørene strømmer sarte toner fra CC Cowboys mens jeg nyter synet av folkene rundt meg.
Jeg elsker å sitte og studere mennesker sånn. Være den ene i mengden som ikke har det travlet, tar livet med ro og bare studerer. Nyter.
På benken ved siden av meg setter det seg to gutter i 17- 18 års alderen.
Bak dem setter det seg en dame. Hun har det ikke veldig travelt, for hun drar fram en børste, og fører den gjennom håret i seige tak.
Man må være pen på håret når man skal ut å reise må skjønne.
Ute i “gaten” på stasjonen haster det to damer forbi. Det er ikke første gang jeg ser de løper forbi, så de har det nok travelt. Letter etter riktig perrong kanskje?
En ung jente snakker i telefonen, en mann løper forbi meg på krykker. En annen mann ser litt bortkommen ut der han beveger seg opp mot perrongen.
Jeg drar fram boka mi og leser litt. Samtidig som jeg sniker til meg et titt nå og da av folkene rundt meg.

Inne på toget går jeg forbi første vindusplass. Jeg angrer, litt for sent, for en annen jente er på vei til å ta plassen. Jeg lar henne få den, og beveger meg videre inn i toget.
Finner neste vindusplass, men kommer fort på at jeg sitter feil. Jeg skulle sittet på motsatt side, for der er det best utsikt.
Når toget stopper på første stasjon, og vedkommende som sitter på riktig vindusplass går av, snapper jeg plassen før noen andre gjør det.
Nå sitter jeg godt! Titter ut av vinduet mens landskapet farer forbi.
Trær, jorder og vann. Mest vann. Nydelig vann, hvor morgensolen forfengelig speiler seg, og vannet reflekterer skjønnheten hennes.
Jeg må tisse. Skikkelig tisse, og jeg må tisse nå!
Det er standard. Skal jeg ut på en reise som varer lengere enn 10- 15 minutter kan jeg banne på at jeg må tisse nesten med en gang jeg går ut døra hjemme. Selv om jeg tisset masse før jeg dro.
Det som er enda mer typisk er at det aldri er så mange møtende tog vi må stoppe for, som akkurat de gangene jeg må skikkelig tisse!

Vel framme finner jeg et toalett, og kan på nytt betrakte om verden. Jeg surrer rundt på et kjøpesenter før jeg skal treffe resten av gruppa.
Siden jeg ikke akkurat befinner meg i verdens navle, må jeg komme litt tidligere for å rekke det hele.
Rusler litt rundt før jeg setter meg ned på en cafe, et ypperlig sted å studere mennesker på.
Det er ikke så mye folk her enda, men det er nesten bare en fordel.
Et ektepar kommer tuslende mot meg. Gamle, skrukkete. Ansiktene deres vitner om et langt liv, et rikt liv.
De har peilet seg inn et bord litt foran meg på cafeen. De bestiller et rundstykke og en kopp kaffe hver seg.
Dette er et syn som gjør meg glad.

Jeg fordyper meg på nytt i boka mi, og kaster bare et sjålent blikk opp av og til.
De neste timene nå prater vi litt om den siste oppgaven vi skal levere i dette semesteret, og gjennomfører videokonferansen.
Kl 14.15 er konferansen over, og jeg beveger meg mot bussen.
Det er lenge til den går, så jeg går innom en butikk og kjøper meg et blad og en is.
Setter meg ned på bakken ved bussholdeplassen. De Lillos har nå overtatt plassen på mn3- spilleren, og jeg sitter og smiler for meg selv. Jeg liker sangen som blir spilt.
Jeg liker De Lillos!
Resten av turen hjem sitter jeg og smiler.
Dels på grunn av musikken jeg spiller, og dels fordi jeg er fornøyd. Rett og slett. Jeg elsker lyden av kjente og kjære toner som strømmer ut av hodetelefonene mine, jeg elsker synet av sol og snø som smelter. Jeg elsker at det er vår, og alt det fører med seg.

Klokken 17.05 ramler jeg inn døra hjemme.
Selv om jeg har “kastet bort” en hel dag på to timer med videokonferanse, er fokuset mitt i dag andre steder.
Jeg er lykkelig!