Å være lei og likegyldig

Det er egentlig en ganske grusom følelse.
Å være lei.
Likegyldighet.
Å kjenne at man ikke bryr seg, orker ikke…
Gleden over feriens om nærmer seg er stor, og den kan egentlig ikke komme fort nok.
Jeg vet det er endringer i sving på jobben, men selv om førsteinntrykket er bra trenger det ikke å bety at resten blir bra.
Ja, nå var jeg skikkelig negativ, det kjente jeg selv…
Men det er sant.
I løpet av ferien min blir også framtiden min avgjort, i hvertfall nærmeste framtid.
Jeg får svar på studiesøknaden min, tenk at vi er der allerede.
Jeg får vite om jeg i løpet av de neste tre årene skal begynne å studere, eller om jeg så smått skal begynne å se meg om etter noe annet.
Uansett kjenner jeg at jeg er klar for miljøskifte.
Gjøre noe annet.
Litt andre utfordringer.
Jeg trenger noe mer, eller kommer jeg til å kjede meg ihjel.

Det er nok fordi jeg er så innstilt på videre studier.
Kommer jeg ikke inn, tror jeg rett og slett ikke jeg er motivert nok til å fortsette i min nåværende jobb.
Selv om jeg trives der.
Jeg trives med kollegene mine, stort sett.
Men de siste måneders utfordringer har fått meg til å se mangler både her og der.
Jeg ønsker meg struktur.
Engasjement!
Faglig kompetanse.
Positivitet og glede.
Samspill mellom ledelse og “gulvet”.
Er det for mye forlangt?

Vi får se hva som skjer framover da.
Det er fortsatt en uke til frist for sensur av eksamen, og 1. juli er frist for ettersending av papirer til høgskolene.
Hele tiden er det delfrister, og de korter ned tiden til hovedfristen.
Til opptaket.
Til dagen som avgjør min framtid…

Foberedelser til eventuelle studier

Det har gått en stund iden jeg nevnte studier, søknader, motivasjonsbrev og tidsfrister i bloggen min.
Siden den gang har all dokumentasjon (bortsett fra et vitnemål og et kursbevis som skal ettersendes) blitt sendt inn, og alt jeg kan gjøre er å vente.
Det er mye planlegging som må gjøres på kort tid, for hvis jeg kommer inn på studier har jeg bare en måned på meg til omveltningene.
Den ene forandringen som må planlegges er at ingen av ungene skal ha sfo- plass fra høsten av, mest sannsynlig.
Mannen min jobber jo ikke, så han er mye hjemme og vi har en helt fantastisk venn og nabo som kan se etter barna til vi kommer hjem, de dagene det er nødvendig.
Storesøster på 8 kan fint klare seg noen timer på egenhånd, men Lillesøster på snart 6 får ikke den tilliten riktig enda.
Da er sånne gode venner og naboer godt å ha.
Med god planlegging kan alt løse seg!

En annen ting jeg har tenkt på, tanken datt ned i hodet mitt i går kveld, er å prøve å få en ekstrajobb til.
I tillegg til helga jeg kommer til å beholde på sykehjemmet, har jeg lyst å prøve å få meg en hvilende nattevakt- stilling for å spe på studielån og stipend litt.
Da klarer jeg meg kanskje uten å ta så mye ekstravakter i tillegg til skolearbeidet også.
Jeg har jo ikke lyst å slite meg helt ut, og jeg vil tilbringe fritiden min sammen med familien.
Om natten sover vi jo uansett, så om jeg jobber litt da gjør liksom ingenting.

Fortsatt går jeg rundt i spenning, og fortsatt krysser jeg alt jeg har for at jeg kommer inn på skolen.
Det er virkelig alt som betyr noe akkurat nå, miljøforandring.
Jeg har jo selvfølgelig også veldig lyst til å studere fulltid, det er jo hovedgrunnen.
Det er bare grusomt å holdes sånn på pinebenken, helt fram til midten av sommerferien…

I mellomtiden har jeg en eksamensoppgave jeg må gjøre ferdig, en hage som må ordnes opp, en førekort jeg har tenkt å begynne på og familie g gode venner å ta vare på.
Tiden skal alltids bli fylt opp av andre tanker en studier og søknader, og tiden skal klare å gå fort.
Det er allerede tre mnd siden jeg la inn søknaden min, og det er faktisk “bare” to mnd og tjue dager igjen til jeg får et svar, så jeg er over halvveis i ventetiden.

Kommunikasjon- en utfordring og en glede!

Har du noen gang tenkt over hvor mye av den daglige kommunikasjonen som foregår ved hjelp av den non- verbale kommunikasjonen?
Har du tenkt over at ca 70% av vår kommunikasjon foregår på den måten?

Det er viktig å tenke på i den daglige sammenheng, men desto viktigere å tenke på når man jobber med mennesker.
Innen demensomsorgen er dette det aller, aller viktigste mener jeg.
Vi jobber tett på disse menneskene, mange av de har store problemer med å uttrykke seg, noen prater ikke i det hele tatt.
Men ofte forstår de mye eller deler av det som blir sakt.
“Jeg skal bare hjelpe deg” kan vi si, i et mildt toneleie.
Gjerne vise litt med kroppen hva man skal gjøre.
Kroppsspråket, den non- verbale kommunikasjonen, som er en å stor del av oss.
Vi må tenke på ikke bare hva vi sier, men hvordan vi sier det, hvordan vi står når vi sier det, hvor vi ser når vi sier det, hva vi tenker på når vi sier det.

Dette er ting et menneske oppfatter, spesielt mennesker med en kognitiv svikt.
De mangler kanskje noen evner når det kommer til bl.a språk, men de er veldig vare for de signalene vi som pleiere sender ut til de.

Det er en utfordring innen demensomsorgen dette her med språk og kommunikasjon.
Fordelen er at mange kanskje har vært på institusjon en stund før språket svikter, og da har vi allerede lært denne pasienten å kjenne.
Vi vet hva han eller hun vil.
Vi kjenner til rutiner, vaner og uvaner.
Ansiktsuttrykk og kroppsspråket, vi leser dette mennesket, og det er en stor fordel i vårt arbeid.

Men hva om pasienten er fremmedspråklig?
Hvordan løser man det?
Mye av det samme som ellers faktisk!
Greit, dette er en pasient med språk, men et for oss uforståelig språk.
Noen gloser kan alle alltids klare å lære, det står på viljen.
Ellers så er det kroppsspråket.
Man må fortsette å tenke over holdning, mimikk og tonefall.
Vi må bruke mimekunsten mer aktivt, det klarer vi.
Berøring er også et viktig moment i den non- verbale kommunikasjonen i demensomsorgen.
For mange er dette et tegn på trygghet, å få ha en hånd å holde i, en armkrok å sitte i.
Fortette å utstråle den varmen og tryggheten du som pleier gjør til vanlig.
Igjen handler det om å lære seg å kjenne, og lese dette mennesket.
Det vil kanskje ta litt lengre tid, men det er ingen umulig oppgave.
“Ingen ting er umulig, det tar bare litt lengre tid!“

Jeg elsker å lære noe nytt, og her slår jeg to fluer i en smekk.
Jeg lærer både et annet språk, og en annen person å kjenne.

Smittende atferd- på godt og vondt

Et menneskes atferd er smittende.
Hvordan du er, påvirker i stor grad andre mennesker.

En hengegeip og sure øyne.
Mangel på entusiasme, glede og engasjement.
En uhøflig væremåte, spydige ord.
En dferd som viser at vedkommende ønsker å være alle andre steder enn akkurat der det er nå.
En generell misfornøydhet.

Et smil om munnen, som også når øynene.
En entusiasme, glede og engasjement.
En varme og tilstedeværelse.
En oppriktighet, en vennlighet og medmenneskelighet.

Enda viktigere er det å tenke over dise tingene når du jobber innen serviceyrker eller andre yrker som involverer kontakt med andre mennekser.
Hvordan man blir møtt av det mennesket som tar vare på barna dine, sitter på et nav- kontor, damen i kassa på Rimi eller de som tar vare på din gamle mor.

Hvilken person ønsker så du å være?
Hva vil du at skal smitte over de rundt deg, og hvilket inntrykk ønsker du at omverden skal ha av deg som person?

Hund- en venn for livet!

Menneskets beste venn sier de.
At hunden er.
Skaffer du deg hun, får du ikke bare et kjeledyr, men også en god venn.
Her stemmer det så utrolig godt!
Men her er Hund mammas gutt da.
En skikkelig mammadalt.
Der mor er, er Hund.
Om mor går fra stua til kjøkkenet, følger Hund lydløst etter, og deiser ned på gulvet bak mor.
Så når mor snur seg, snubler hun nesten i Hund.

Når mor har vært borte en stund, da spesielt på jobb, er det en utrolig lykkelig Hund som kommer mor stormende i møte!
Han begynner å pipe og gråte allerede når mor er ved postkassene.
Han løper fram og tilbake, bykser rundt mellom stue og gang, og overfaller mor med gledeshyl, hopp og kos idet hun kommer inn døra.
En hilsen som kan bli noe slitsom i lengden.
Men igjen, han da mammas lille gutt, og kommer sikkert alltid til å være det.

En god turkamarat er det også.
Hund elsker å være ute, spesielt i skogen, da koser han seg fælt.
Løper fram og tilbake på stien, inn i skogen og tilbake igjen.
Alle bekker, dammer og tjern må testes ut, og halen veiver rundt og rundt på høykant mens han holder på.
Hund stråler virkelig lykke når vi er på tur.

En ordentlig kosegutt er han også.
Tror nok han er mindre enn han er, for favorittplassen er på fanget til mor.
Eventuelt i nærheten av mor.
Funker ikke det, er alltids far sin plass dugbar også, sammen med Katt.
Da må far finne seg en ny plass.

Vakthund er han også.
En god vokter for flokken sin.
Det kan ikke gå folk på plassen eller i trappa her uten at han sier ifra.
Knurrer helt til lyden er borte eller folk har kommet inn.
Da er det bra.
Han er ikke sint, bare varsler at det kommer folk.

Skaffer man seg en hund, eller katt for den saks skyld, så får man seg en venn for livet.
En som liker deg for den du er, som ikke setter krav til deg du ikke kan innfri.
En trofast venn.
En venn som elsker deg ubetingelsesløst.

Blogget fra min elskede Xperia mini pro

Minner fra barndommen

I dag har forelesningene dreid seg om minner og erindring, og en av foreleserne snakket om hvordan kvinnene har forandret seg gjennom generasjonene.
Hva var viktig da min generasjons beste- og oldemødre var små kontra min mor og meg.
Og hva husker man fra da man var liten.
Hvilke verdier var viktige da, og hvilke verdier er viktige nå?

Jeg funderte litt på dette, og tenkte på hva mine barn vil trekke frem som spesielle minner fra sin barndom.
Hvilke verdier mener de at vi har ført videre til de, som de også mener er viktige?

Vil de minnes pappas sykehusopphold, og alt rundt sykdom og problemene oss i mellom?
Eller vil ikke det være et utpreget negativt minne som vil feste seg?
Vil de huske krangler som omhandler legging, lekser, mat og greing av hår?
Jeg vet hva jeg vil at de skal huske.
Jeg vil at de skal huske på den varmen og kjærligheten vi har i hjemmet vårt.
Kanskje det ikke er like ryddig bestandig, men det er et sted folk føler seg hjemme.
Venner og naboer kan komme og gå som de vil omtrent.
Unger er på besøk støtt, de føler seg trygge hos oss.
Foreldrene føler seg trygge når deres barn er hos oss.

Vil de huske turene ut i skogen?
Med venner, familie og pølser?

Vil de trekke fram hvor mye tid mamma brukte på kjøkkenet til å lage ikke bare mat, men også kaker, kjeks og gjærbakst til alle mulige anledninger?
Vil de huske at vafler var en favoritt, og at enkelte familiemedlemmer slukte mer vafler enn andre?

Vil de minnes alle timene de har lekt rundt i nabolaget?
Alle vennene de hadde der de bodde?
Alle husene de kunne komme på besøk til, tigge seg en is, få leke litt inne for så å bli jaget ut igjen?

Vil de huske stundene med høytlesninger under pleddet?
Hva med favorittfilmen og en skål potetgull eller popcorn?
Vil de huske at yndlingen var Knerten, Snøhvit og syv dvergene, Horton eller Alice i eventyrland?

Vil de huske kjærligheten som bodde i huset, i vennene, i naboene?
Vil de huske samholdet både voksne og barn hadde?

Hva vil de trekke fram?
Hvordan vil de huske son mor?
Hvordan vil de huske sin far?
Vil de minnes en lykkelig barndom?

*Tre ord på snei, forglemmeiei*

Pay it forward

I går kveld så jeg og mannen på film, og valget falt på Pay it forward” med Kevin Spacy, Helen Hunt og Haley Joel Osment.
Dette er en film vi har sett før begge to, en film som har gjort inntrykk.

Den handler om en gutt om fikk en oppgave av samfunnsfaglæreren sin.
Klassen skulle prøve å finne på en ting om kunne være med på å forandre verden, og han kom opp med “Pay it forward”.
Det går ut på at en person gjør tre personer en tjeneste, noe de ikke kan klare selv.
Og hver av de tre personene må da igjen gøre tre nye per soner en tjeneste, og sånn fortsetter det.
Pay it forward- Gi det videre.

Tenk hvis dette kunne vært en hverdagslig filosofi hos folk.
Dette burde ha sittet i ryggmargen til folk.
Hjelp til der det trengs, kjente som ukjente.
Koster det seg så veldig mye å glede et anet menneske?
Noe som kan være en filleting for deg selv, kan faktisk bety ganske mye for en annen.
Et ordtak jeg husker godt fra jeg var liten er “Den tørste gleden du kan ha, er å gjøre andre glad”, og det er faktisk mye i det.
Gi litt av deg selv til andre, og du vil en gang få noe tilbake, den dagen du trenger det!
Ønsker du å forandre verden, start med deg selv!

Jeg er lykkelig

Hva legger man egentlig i det å være lykkelig?
Jeg tror mange legger lista ganske høyt.
I uformelle undersøkelser på ulike fora på nett har jeg sett at mange er ganske forsiktige med å definere seg selv som lykkelige,  selv om de har mange av faktorene jeg ser på som medvirkende til å være lykkelig.
Selvfølgelig, alt er ikke bestandig som det kan virke, men likevel.

Jeg er ikke rik, langt derifra.
Vi har så vi klarer oss.

Vi leier leilighet, men det fungerer også bra.
Vi har tak over hodet.

Jeg har jeg jobb jeg trives i, og siden jeg jobber innen pleie og omsorg er jeg heller ikke redd for dette med finanskriser også videre.
Jobben min er anske trygg på det viset.
Jeg tar også videreutdanning ved siden av jobben.
Jeg får mer faginputt, og blir dermed bedre kvalifisert til å gjøre jobben min.

Jeg har no nydelig barn.
Ja, de kan være en håndfull innimellom.
Det går en kule varmt, og jeg skulle ønske jeg kunne gi de bort til første og beste jeg møter.
Men de er mine barn, de er mitt kjøtt og blod.
Jeg er stolt av de, og jeg elskker de over alt på jord.

Jeg er gift med en herlig mann.
Greit, han har sine svakheter som alle andre.
Han har en sykdom man gjerne skulle vært foruten, men man får bare gjøre det beste ut av det.
Vi har det bra sammen, vi elsker hverandre.

Jeg har to uintelligente, men nydelige dyr.
Hund og Katt.
Sammen med akvariet gjør de familien komplett.

Jeg bor i verdens beste nabolag!
Barnehage, skole og jobb i umiddelbar nærhet.
Personene i dette nabolaget er bare verdens herligste, og de har verdens herligste barn.
Ungene leker bare her i nærheten, vi vet hvem de leker med, og stort sett hvor de er til en hver tid.
Vi samles innimellom på kaffe, grilling eller bare skravlings, og det er like koselig hver gang.

Jeg klarer å se gleder i den minste, hverdagslige ting.
Kan det være fordi vi har møtt mye motgang?
Man setter mer pris på det man har.
Jeg kan sitte og tenke og fundere på hvordan vi har det, hvordan sommeren har vært, hvordan ting kunne vært, og hvordan det har blitt.
Det gjør meg lykkelig.
Jeg er lykkelig!

Øyne- sjelens speil

Øyne er facinerende, avslørende.
Et par med øyne kan si så utrolig mye om et menneske.
Et barns øyne stråler av uskyld og en barnlig lykke over de små gleder i livet.
En bekymringsfri hverdag preger barneøynene.
En persons visdom kan ses gjennom øynene, bak kloke rynker.

Munnen kan smile, men øynene er matte og følelsesløse.
Øyne som vitner om mye motgang, smerte og sorg er vonde å se inn i.
Det er som om smerten er overførbar.
Alt håper liksom ute når munnen har sluttet å smile.
Hva er igjen da?
Øynene kan leses som en åpen bok.
De er sjelens speil.

Noe annet som er overfrbart en den gleden et par øyne kan utstråle.
Ren, skjær lykke.
Øyne som ikke bare smiler, men faktisk ler.
Åpne, ærlige øyne.
Noen sekunders blikkontakt er alt som skal til, for å fange opp stemningen.
Øynene, sjelens speil.

En persons styrke ligger i å kunne smile med øynene, selv i motgang.
Finne glede i sorgen.
Noe positivt i det negative.
Ikke la flammen i øynene dø ut, for da er det vanskelig å få den til å skinne igjen.
Sjelens speil.