Du skal ikke tro du er noe

Janteloven.
Den sitter godt i oss nordmenn, den er liksom prentet inn i oss alle.
Du skal ikke tro du er noe…
Det kan være litt hemmende å ha den hengende over seg også.
Som nå for eksempel…
Jeg sendte inn søknaden min på høyskolen i går, og siden jeg ikke har studiekompetanse søker jeg på realkompetanse.
En gang etter at søknadsfristen har gått ut i April, vil jeg få et omslagsark hvor jeg skal putte inn alt av vitnemål, attester og annet av relevanse til studiet.
En av tingene jeg skal legge ved er et skriv.
Et skriv hvor jeg skal gjøre rede for min motivasjon for å søke utdanningen og begrunne hvorfor jeg mener å kunne fullføre studiet.
Og det er her Janteloven trer fram, stor og svart.
Du skal ikke tro du vet mer enn oss!
Det er så utrolig vanskelig å finne noe positivt å si om jeg selv, og i hvertfall i sånne situasjoner.
Jeg skal rett og slett skrive et skrytebrev, der jeg skal si mine gode egenskaper og kvalifikasjoner for å kune bli en god sykepleier.
Du skal ikke tro du duger til noe!
En ting er om andre sier noe positivt om en, men å måtte komme med alt skrytet selv.
Nei, det virker så blærete og oppblåst!
Godt jeg har god tid på meg, for dette er ikke et skriv som er unnagjort på få minutter!
Du skal ikke tro du er noe…

Nytt år- nye muligheter

Ja, da har vi nok en gang trådt inn i et nytt år.
2011 skriver vi nå.
Jeg kunne gjerne fylt dette innlegget med en drøss med nyttårsforsetter jeg har satt meg for året.
Spise sunnere, være mer i aktivitet, gjenoppta scrapping eller strikking, lese mer bøker, bli flinkere med skolen, finne på mer aktiviteter med barna, bli flinkere til å blogge.
Det er nok å ta av.
Men jeg velger å la være.
Jeg vil ikke øse av meg med en haug nyttårsforsetter jeg vet jeg ikke klarer å holde.
Det blir like nedtur hver gang det.
I stedet så vil jeg velge å fortsette det jeg mener har vært positivt i 2010.
Jeg vil fortsette å huse ungenes venner, og deres foreldre for eksempel.
Jeg trives med å være et samlingspunkt for både barn og voksne i nabolaget, jeg trives med at barna føler seg trygge her, og ønsker å være her.
Jeg vil fortsette å oppdra mine barn med de verdiene og holdningene jeg syns er viktige.
På den måten vil jeg få to individer som er selvstendige, empatiske og gode.
De vil se gleden og viktigheten av å gjøre noe for andre.
Være uselviske.

Så dere får ingen forsetter fra meg.
Ikke i år heller.
Jeg vil derimot ønske alle som er innom et riktig godt nytt år med nye muligheter.
Også vil jeg avslutte med et sitat:

Be the change you want to see in the world!

Telefon fra helsesøster

I dag er den store sykedagen her i huset, både jeg og jentene er syke i dag.
Da jeg holder på med frokosten til mine håpefulle, ringer plutselig mobilen min.
Det er et nummer jeg ikke kjenner igjen, men jeg ser at det er kommunalt.

Jeg svarer, og får beskjed om at det er skolehelsesøster i andre enden.
Hun spør om hvordan det går med Storesøster på skolen, hun hadde visst en gjennomgang av “sine” barn nå.
Jeg klarer å stotre fram at det går fint med henne, litt usikker på hvor hun vil hen.
Da sier hun at hun har tenkt på Storesøster etter en kontroll vi hadde før hun begynte på skolen for to år siden, for da tok vi opp temaet om å ha en syk pappa.
Vi ønsket litt tips og råd om hvordan vi skulle håndtere det i forhold til barna.
Hvordan vi kunne fortelle hva som var “galt” med pappa, hvor mye vi skulle si og hvordan vi skulle legge det fram.
Hun hadde visst tenkt en del på dette, og hadde planer om å ringe oss igjen.
Siden hun ikke hadde hørt noe mer fra oss antok hun at det gikk bra med oss, og vi måte bare ta kontakt igjen om det skulle være noe.

Jeg stod nå der med havregrøtkjelen og en masete Lillesøster hengende rund beina og var litt satt ut etter samtalen.
Det virket ikke helt om hun selv visste hvor hun ville med samtalen, men det var da koselig at hun fortsatt tenkte på oss.
Tror jeg… =)

Jeg har syndet

Tilgi meg, for jeg har syndet…
Jeg gikk i kjøleskapet og hentet meg et Freia Påskeegg fra lilla forpakning. Jeg hørte det ropte på meg, det var derfor jeg gikk.
Jeg tok det med meg ut til stua, rev av papiret og proppet det i meg nesten før jeg hadde rukket fram.
Og det smakte så utrolig godt! Den gode melkesjokoladen, og den herlige, mektige melkekremen.
Men jeg orker bare et av gangen, for jeg blir nesten kvalm av et egg.

En sorgens dag…

Jeg fikk vite om den tragiske togulykken i Oslo på jobb i går. Jeg måtte da ringe mamma, for det var spørsmål om en av sjåførene hennes var innblandet i ulykken.
Hun kunne bekrefte av traileren var på stedet. Den var like hel, men sjåføren var det umulig å få tak i.
Det hadde gått ut en melding om at han var offisielt meldt savnet…
Det gikk noen timer, og jeg fikk telefon fra mamma igjen.
Sjåføren var blandt de personene som var bekreftet omkommet.
Helt grusomt! Og så utrolig uvirkelig.
Jeg fikk en klump i magen da jeg først hørte om det på jobben i går, og klumpen ble ikke noe mindre da jeg fikk vite at han var blitt drept i ulykken.

Dette er en sorgens dag her. For mamma og stefaren min som har mistet en sjåfør og god kollega. Jeg kjente til både han og familien, så det blir jo brått litt nært. Jeg har møtt han flere ganger og pratet med han. Han bodde i barndomshjemmet mitt, så jeg har vært der og hilst på. Han har jobbet i firmaet til mamma i mange år.
Dette er utrolig trist, og mine tanker i dag går til de etterlate. Både til han, og til de andre som mistet livet eller ble skadd i går.
I kveld tenner jeg lys for de som på en eller annen måte er berørt av denne katastrofen, og jeg oppfordrer andre bloggere til å gjøre det samme. Det hadde jeg satt pris på.