Årets første…

I dag har vi vært på butikken, på vår lokale Joker- helt i nærheten.
Der har vi kjøpt is.
Jeg, Storesøster, Lillesøster og StoreKusine.
Det var deilig nå i dette strålende vårværet!
På veien til butikken forsvant alle tre jentene på en parkeringsplass, og plutselig hørte jeg Storesøster hyle ut mamma!
Mor skvatt jo litt, og tenkte at noe hadde skjedd, men så kom en strålende fornøyd frøken løpende med årets første hestehov!

På veien hjem fra butikken stoppet de to største jentene og plantet nesene sine i asfalten.
De ropte til seg Lillesøster, for de hadde funnet årets første marihøne.
Lillesøster er litt over middels interessert i marihøner!

Jeg må si jeg deler snuppas fascinasjon for disse små krypene.
Jeg måtte passe på den for henne sånn at hun kunne spise opp isen sin, og da fikk jeg selv kjenne på denne kilende følelsen når marihøna kryper rundt inne i hånda.

Da vi endelig hadde kommet hjem på egen gårdsplass, kom Storesøster løpende med en stein hun hadde funnet, en lykkestein!
Det er en ting begge jentene er litt over middels interessert i…

Venner for livet

Her om dagen var Storesøster med på sin første slåsskamp.
Eller, hun var på en måte delvis grunn til at slåssingen oppstod.
Det hele startet visst med noe egling mellom hun og en gutt i nabolaget her, han ville ha noe hun drev med, men det ville hun ikke gi fra seg uten videre.
Da begynte den gutten å bli ufin i munnen, og slå Storesøster i hodet med noen isklumper.
Storesøster var ute og lekte med en kamerat av seg, og dette var ikke noe han ville finne seg i å se på.
Han begynte da å denge løs på denne andre gutten, og de slo på hverandre.
Dette ble oppdaget av moren til Storesøsters kamerat, så de ble snakket til, og huket inn.
Hun fortalte også sin sønn at dette ikke er akseptert, men da fikk hun til svar at han ikke ville gi seg med å slå, så han måtte bare.
Til Storesøster hadde han sakt at alltid vil forsvare henne hvis hun trenger det.

Ikke at jeg for å oppfordre til vold, men dette syns jeg var en heroisk innsats av denne gutten, og jeg har fått nok et bevis på at det vennskapsbåndet disse to har knytt i det siste er sterkt.
De tilbringer mye tid sammen, og trives utrolig godt i hverandres selskap.
Det er så godt å se at mine barn har venner som gjør de godt.
Venner man går i ilden for, som er der for deg når du trenger det som mest.
Gode vennskap vokser ikke på trær, derfor er det så viktig å ta vare på dem.
Pleie og styrke de.
At de andre ungene på skolen kaller de kjærester, bryr de seg ingenting om.
For de er ikke det, de er bare gode venner.

Drastiske tiltak

I dag har jeg gjort noe jeg har truet med en stund.
Jeg har puttet alle lekene til jentene i 2 svarte søplesekker og 5 bæreposer, for nå har jeg mast og mast, bedt og kjeftet om at jentene skal rydde på rommet sitt.
Som dere sikkert skjønner, så har de altså ikke ryddet.

Det var noe fortvilelse da Mor dro fram søplesekken og puttet lekene oppi.
Både Lillesøster og Storesøster panikkryddet det de ikke ville at jeg skulle kaste, før de omsider gav opp.
Da Mor fikk en telefon, kastet de seg over rommet igjen, og hjalp til med den siste biten.

Da rommet ar ferdig ryddet/kastet, satte vi oss ned i sofaen og snakket om hva som nettopp hadde skjedd.
Hvorfor jeg hadde kastet lekene deres, og jeg gav de en sjanse til å vinne tilbake lekene sine igjen.
Første betingelse er at de klarer å holde rommet ryddig med de gjenværende lekene sine.
Andre betingelse er at de renser ørene sine og begynner å høre litt mer.
De er eksperter på å lukke ørene og heller krangle enn å gjøre det de blir bedt om.
Jeg sa til de at hvis de bare gjør ting med en gang, så blir de fortere ferdig, og vi slipper all kranglingen.
For det syns ikke jeg og Pappa er noe morsomt.

De var helt med på samtalen, og forstod alvoret i det vi snakket om.
Da jeg tok opp eksemplet om at når jeg ber de om å henge opp tøyet sitt i yttergangen, så gjør det med en gang, i steden for å vente, så løp Lillesøster avgårde og hang opp yttertøyet sitt med en gang.

Jeg er så møkklei av å gå rundt å rydde opp etter alle andre, så møkklei av å være den eneste som gjør en innsats for å holde det i ordnen her!
Så nå gjenstår det bare å ta samme samtale med Mannen da, men jeg lurer på hva jeg skal kaste for å få oppmerksomheten der i gården… =P

Lykken er å ha en bestevenn

Lillesøster har en bestevenn.
En skikkelig bestevenn som mange misunner henne.
Til tross for sine 5 korte år på jorden, har dette vennskapet utviklet seg til å bli skikkelig solid.
Og ekte!
De står ved hverandres side i tykt og tynt, og jeg er sikker på at jentene kunne ha gått i graven for hverandre.
De hører sammen, og timene uten den andre er lange.
De er så glad i hverandre som jeg nesten ikke trodde var mulig.

Lykken er å ha en bestevenn.
En bestevenn man nesten kan se inn i stuen til fra kjøkkenvinduet.
En bestevenn som alltid er tilstede.
En bestevenn man kan låne prinsessekjoler av.
En bestevenn man kan komme hjem til å få brødskive med sjokoladepålegg på.
En bestevenn man kan gjemme seg i skapet med.
En bestevenn som gjør en glad.
En bestevenn som kommer på uanmeldt besøk, og blir nesten helt til leggetid.
En bestevenn man kan dele gleder og sorger med.

Jeg blir varm om hjertet av de to, og jeg er glad for at Lillesøster og denne bestevennen fant hverandre.
Jeg er glad for å få lov til å ta henne inn i varmen, bli kjent med henne, og behandle henne som en del av familien.
Jeg er også glad for å ha fått lov til å bli kjent med mammaen og søsknene hennes, or de er en utrolig herlig familie.

SFO? Eller ikke?

Jeg og mannen har en diskusjon på gang om dagen, en diskusjon om Storesøster, SFO og ansvar.
En diskusjon som vi er veldig uenige i, og som da resulterer i at foreløpig er det mannen som leder…
Dikusjonen går ut på følgende: Jeg er veldig misforøyd med SFO- tilbudet på skolen som Lillesøster går på.
Det er kun oppbevaring av unger, sure ansatte som vier ungene lite oppmerkomhet, mangel på rutiner og struktur, osv, osv.
Dette er et tilbud vi betaler mer enn barnehagen for, og som er både færre timer og mindre innhold.
Jeg ønsker da at å si opp denne plassen.
Syns det bare er bortkastet å bruke penger på dette.

Mannen er selvfølgelig uenig, derav den hete diskusjonen om temaet.
Mine argumter for at vi skal gjennomføre dette er at Storesøster er veldig ansvarlig av seg.
Hun slutter i to- tiden hver dag, og bruker ca 20- 30 minutter hjem.
Når hun kommer hjem, kan hun rydde ut av sekken og lage seg litt mat, og da går tiden fort.
Mannen er jo på ulike tiltak fra NAV, så han er opptatt med dette tre dager i uka.
Jobb to, og skole en dag.
Jobber han, er han ferdig klokka to, og skolen noe senere, så det er ikke lange stunden å være alene på.
Jeg jobber kort vei fra skolen, så de dagene det blir lenge for henne å være alene, er det ikke verre enn at hun kan komme en tur på jobben til meg før hun rusler hjem.

Her er det mange gode argumenter for at hun skal slutte på SFO, men det er jo også noen som taler for at hun skal fortsette.
Hun er tross alt bare 7 år enda (blir 8 over nyttår).
Ikke vil vi at hun skal gå alene hjem fra skolen heller, for man vet aldri hva som kan skje.
Men her i nabolaget er det flere man kan alliere seg med sånn at hun kan gå i følge med de hjem, og i huset her er det stort sett alltid noen hjemme.
En nabo har også tilbudt seg at hun kan komme og være litt der også, for hun har ikke sine barn på SFO.
Så mulighetene for å kunne tilrettelegge dette på en god måte, og gjøre den trygg for henne er veldig god.

Men dette er ikke noe jeg bare kan skjære igjennom alene, vi er ndt til å være enige.
Og så lenge vi ikke er det, leder fortsatt Mannen dette løpet…

Er det andre erfaringer rundt dette?
Når begynte deres barn å være alene hjemme etter skolen?
Benyttet dere SFO- tilbudet til barna ble for store, eller tok de dere ut før?

Abonenten kan ikke nåes for øyeblikket

Dette er en feilmelding som ofte kommer opp i forbindelse med mobilsamtaler.
Her i huset er dette en feilmelding som ofte kommer opp når det gjelder Lillesøster…
Hun lever litt i sin egen lille boble, og der er det ikke plass til flere enn henne selv.
Hun er en litt sånn “Lyset er på, men ingen er hjemme”- unge.
Er hun inne i en av sine diller, så erdet rett og slett umulig å nå fram til henne.
Hun synger og traller, og viser egentlig ikke annet enn ren, skjær lykke der hun er.
I det siste har hun vært ekstremt ille…
Jeg kan vel si at det til en viss grad bare er søtt når hun er i godt humør, men når humøret er på bunn, er det ikke like sjarmerende lengere.
Nå om dagen tror jeg at abonenten har reist på ferie, og glemt å legge igjen kontaktinformasjon i tillfelle nødsituasjoner.
Det er trass og dårlig humør, men det er umulig å nå inn!
Ingen ting vi sier til henne når inn, så det er bare å fjerne henne fra situasjonen, og helle tåle noen minutter med hyl og skrik før hun roer seg igjen.

Det er nok en fase hun er gjennom, selv om jeg med skrekk kjenner igjen flere av hennes “tåkefakter” i hennes mor…
Ikke like ille selvfølgelig, men jeg har fått høre at jeg er litt tåkete selv.
Har en lei tendens til å dette ut av samtaler og snakke litt med meg selv.
Men jeg har nå et lys som blafrer innimellom jeg da, og abonenten forlater aldri bopelen sin!

Spisevegring eller bare veldig kresen?

Vi sliter litt om dagen her i heimen, nå det kommer til Storesøster.
Hun spiser ikke.
Eller, hun spiser, men hun spiser veldig lite.
Spesielt er det skolematen vi sliter med at hun får i seg.
Hun er veldig kresen, og det varierer fra dag til dag hva hun liker og ikke.
Brød er ikke noe spesielt godt, og det er veldig begrenset hva slag pålegg hun spier.
Ost og kyllingpostei, men det er virkelig ikke noen stor slager det heller.
Kjenner fortilelsen kommer når hun spiser så dårlig.

Vi prøver jo å ikke mase noe på området, for det gjør jo bare vondt værre.
Jeg har kjøpt litt polarbrød jeg vet hun liker, og prøver å supplere med litt salat, frukt og yoghurt til skolematen i hvertfall.
Det blir for mange timer uten mat når hun spiser frokost før hun drar, og ikke spiser noe særlig før middag igjen.
Hun er trøtt og slapp.
Konsentrasjonen og humøret skranter også.

Hun er veldig kresen, men jeg tror nok det går litt dypere enn det også.
Fordi hun spiser en ting en dag, og neste dag er det ikke noe godt lengere.

Både jeg og Mannen har prøvd å forklare viktigheten av å spise, og at trøttheten, slappheten og hodepinen hennes kommer av at hun ikke får i seg nok næring.
I går satt vi også opp en liste over hva hun favorittmaten hennes er også.
Vi kan liksom ikke leve på taco og pannekaker, så mye av utfordringen blir også å få henne til å smake på nye ting uten å lage et h*****e først.

Nå har jeg i hvertfall fått bestilt en legetime til frøkna, også tar vi det deretter.
I mellomtiden skal jeg notere ned hva hun spiser i løpet av dagen (for meg selv) og prøve å pushe Storesøster litt mer.

Er det flere som sliter med det samme problemet som kanskje har noen tips til hva jeg kan gjøre?
Jenta er tynn fra før av, så hun har ikke så mye å gå på heller…

Kan jeg få ligge med deg mamma?

Mor vekkes opp fra Drømmeland.
Sakte men sikkert blir hun dratt tilbake til virkeligheten, en virkelighet som viser seg å være langt på natt.
Ved siden av sengen står en trist og kjempetrøtt 5- åring.
“Kan jeg få ligge med deg mamma?”
Mor finner liksom ingen gode nok argumenter for at svaret blir nei, så dynen blir løftet opp, og Lillesøster kommer krypende.
Det er trygt og godt under mammas dyne.
Lillesøster ligger godt inntil, med Mors arm rundt seg.
Der faller hun raskt til ro.

Men Mor sover ikke mye godt med en liten en i senga.
For det er utrolig hvor stor plass en så liten kropp kan ta!
I løpet av natten havner Lillesøster i midten av sengen, og seg klarer hun å ligge inntil ryggen til Mor, og samtidig sparke Far i ryggen.
Ikke veldig behagelig egentlig.

Og om ikke det er nok, så finner da Katt ut at hun skal inn, så hun stiller seg under soveromsvinduet og skriker.
Da må Mor på med morgenkåpen og tasse ut på trappa for å slippe inn spetakkelet.
Mat må hun jo også ha når hun kommer inn, hvis ikke blir det ikke fred å få.
Også er det jo obligatorisk at Hund jager Katt rundt i leiligheten et par ganger før de faller til ro sammen på sofaen.

Da kan endelig Mor prøve å sove igjen også, men det er ikke like lett etter alle forstyrrelsene.
Mannen ligger og snorker, Lillesøster vrir seg og sender plutselig en arm oppi nasa til Mor, og ute prøver vinden å rive med seg trærne som står langs husveggen.

Morgenen etter våkner Lillesøster storfornøyd etter å ha fått lov til å ligge med mamma, og skjønner ikke helt hvorfor Mor er så trøtt.

Du vet du har lykkes når…

Barneoppdragelse er vanskelig.
Til tider veldig vanskelig.

Det hender man sitter der og river seg i det nyankommende grå håret og lurer på hvor i all verden man misslyktes hen.
Hvor gikk det galt?
Det var jo ikke sånn man ville ha det, det stemte ikke ovenens med hva jeg bestilte av storken.
Returrett?
Reklamasjon?
Nei, det er nok ikke sånn det fungerer.

Barneoppdragelse er vanskelig, ja, men det er da ikke bare krangling og elendighet heller?

Du vet du har lykkes i barneoppdragelsen når…
- Foreldrene til barnas venner ikke kjenner igjen beskrivelsene av dine forferdelige trassunger
-Mormor (og andre) synes det er en fryd å ha med seg barna ut på senter og cafe
-Det er et utrolig sterkt samhold i vennegjengen, og du har observert og fått høre at ditt barn er limet som holder gruppa sammen
-Barnet ditt tar seg av klassen nykommer som ikke kjenner noen på skolen
-Barnet ditt omtales som solstråla i barnehagen som ingen har sett sint eller sur
Barnet ditt “ofrer” sine venner for å leke med en som ikke har så mange venner, for denne kan jo ikke være alene
-Barna dine er, innimellom all slossingen, verdens beste venner
-Du er stolt av barna fordi de er akkurat dine barn

Høsten- høysesong for sykdom

Hvert år gleder meg jeg til høsten og kaldere tider, og hvert år glemmer jeg plagene med høsten.
Jeg har for så vidt ikke noe imot den, men Lillesøster har.
Fysisk i hvertfall.
Så fort det drar ned under 10 varme så begynner hun og hoste så stygt.
Infeksjonsutløst astma…
Hun har hatt Ventoline et par år nå, som hun bruker når det er ille, og i våres var vi hos legen og fikk Flutide i tillegg som vi bruker forebyggende i vintermånedene.
Men, må man holde på med dette fra September til Mai, så blir jo vintermånedene ganske lange.

Da vi begynte fikk hun en sånn lang baby babyhaler som hun skulle puste ca 10 ganger i.
Det var et vers av “Bæ, bæ, lille lam”.
I våres fikk hun en kortere verson av denne babyhaleren, og nå skal hun puste 2-3 dype drag.
Dette har hun fått dreisen på nå.
Rister medisinen først, stapper den i maskinen, trykker og puster.

Enn så lenge, bank i bordet, har vi ikke vært plaget av type astmaanfall, “bare” hoste og piping i brystet.
I tillegg til denne astmaen har hun også atopisk eksem som popper fram når gradene går mot null og minussiden.
Så vi får bare brette opp ermene og pleie syke barn så best en kan gjennom hele høst-, vinter- og vårsesongen.