En melankolsk melankoliker sa du?

Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på temaet, men her om dagen kom jeg og mannen i snakk om våre fire temperamentstyper.
Han mener jeg er av den melankoliske typen.
Jeg er mørk og dyster.
Dette tok jeg som en stor fornærmelse, selvfølgelig, jeg er da ingen melankoliker.
Og da han presterte å si at jeg er melankolsk i tillegg, kjente jeg at jeg ble litt heit om ørene.
I følge ordboken betyr dette trist, uglad, nedstemt.
Og går du dypere inn i det, vil du kunne lese at melankoli er den kraftigste formen for depresjon…

Selvfølgelig mente han nok ikke at jeg er depressiv, men at jeg har melankolske trekk.
Her sikter han spesielt til musikken min, og beskrivelsene av det melankoliske temperamentet som var kjennetegnet ved tungsindighet, dysterhet, lukkethet og kontemplativ grubling.
Det står også at melankolikeren ikke har mest med venner, og liker seg god alene.

Joda, mye av dette stemmer nok.
Jeg er ikke en person som har en flust med venner, og jo flere mennesker jo verre.
Jeg hater egentlig å møte nye folk.
Når det kommer til musikken min, så mener Mannen altså at den er melankolsk.
Altså, når ble Leonard Cohen melankolsk liksom??
Ok greit, jeg ser kanskje akkurat den…
Men sånn ellers så liker jeg nå at sangene jeg hører på har en mening, enten fra sageren selv, eller at jeg selv får min bestemte mening og tilknytning til sangen.
Den tiden ting har stormet som verst men tanke på sykdom og samlivsproblematikk i heimen, har jeg også funet trøst i enkelte sanger.
Mange av de går på hvor ille “alle andre” har det, hvor heldig man tross alt er selv, og å kunne se gleden og lykke i de små tingene her i livet.
Det er faktisk på mange måter musikk som har hjulpet meg de gangene jeg har hatt mest lyst til å grave meg ned og bli der.
Den har fått meg til å stå i situasjonen og innse at jeg blir sterkere av dette, og at mange andre faktisk opplever ting som er mye verre enn det jeg selv har gjort.
Så selv om musikken kan kvalifiseres som melankolsk trenger det ikke å bety at det er en destruktiv musikk for det.

Så han kan mene at jeg er en melankolsk melankoliker så mye han vil, jeg vil fortsatt høre på den melankolske musikken min, kose meg med tekoppen min i eget selskap og gruble og fundere i lag med mine egne sommerfugler, for det er dette jeg er som person, og jeg trives med den jeg er!